Analyse begynner med anal. Jeg bare nevner det.

Det går altså mot kunstgress på Stadion. Hvordan skal man nå få gravd ned en geit ved cornerflagget? Bit for bit drives sjelen ut av fotballen. Det er bare sånn det er.

Et av argumentene for kunstgress er at det blir lettere å kombinere med analyseverktøy. Ja, ingen grunn til å tvile på det. Hvorfor ikke veve inn et grid av sensorer i matten slik at man kan ha full kontroll i sanntid på hvor spillerne til enhver tid er, hvor mange meter de har løpt, hvordan pulsen er og om de fiser mye hvis de får bananer i pausen. Tenk så gøy det blir.

Brentfordmanageren måtte skiftes ut til tross for at de har prestert tidenes beste sesong. Bedriftsledelsen der skal fra nå av kjøpe inn spillere på grunnlag av matematiske modeller, statistikk og analyse og det ble for drøyt for manager Warburton. Det er den veien det går. Analyse. Statistikk. Du kommer aldri til å få se en Kniksen igjen på Stadion. Du trenger ikke engang håpe på det når fotballingeniørene snart har drevet ut siste rest av uforutsigbarhet og kreativitet. Skulle det dukke opp en unge med kreativitet som blir lagt merke til, er det bare å sette gutten på flyet til Barcelona med en gang. Det vil uansett ikke bli noe klima for å utvikle typpete typer her.

Og når vi snakker om klima, så er det bare å legge planer for å få bygget tak over kunstgresset også. Det kommer nok om ikke lenge. Tidene med den magiske comboen duskregn, flomlys og nedrykkstrid er passé. Etter at Norling forsvant har vi vel opplevd akkurat det for siste gang.

Du trenger ikke statistikk for å se at Kristoffer Larsen ikke bruker nok tid på å dundre skudd etter skudd på mål på trening. Du kan bare se på armen hans. Du trenger heller ikke statistikk for å få vite hvor mange ganger Fredrik Haugen har nikket ballen i mål. Det er jo bare å se at håret ligger som det skal, så ser du at han åpenbart har med melding hemefra, fra sin mor og de, om at han er fritatt for hodeballer. Men av og til treffer Larsen med et nydelig skudd eller Haugen med en frekk stikkpasning. Det er jo litt derfor vi elsker og hater å ha de på banen. Sånn at vi kan rable når de gjør det spektakulære og hetse når de er bås. Og for å være ærlig så er de mest bås. Det vil analyseverktøyet snart finne ut og så ser vi de aldri igjen.

Men altså, kunstgress. Det er klart det er bedre å spille på. Bedre å vokse opp på. Enn grus. Drømmen i oppveksten var å få spille på gress, hvis man var så heldig å komme i pulje med et lag som disponerte en gressbane i godt vær. Drømmen om å spille på Stadion. Hva drømmer lilleputtene om i dag når magien blir borte?

Åtte år gammel fikk jeg første gang øye på mitt favorittlag i England i et Alle Menn på utedassen på hytten. Glem nakne damer. Et lagbilde som viser 11 mann. Ikke 24 eller 36 eller 108 som i Arsenal eller Barcelona. Bildet er tatt etter kamp. 11 mann i hvite drakter eller rettere sagt: drakter som hadde vært hvite 90 minutter tidligere. Det var lett å se hvem som kunne sklitakle på det laget. Helt uten å føre statistikk. Det kunne de nemlig alle sammen. 11 deilige skitne menn. Helt ekte mannfolk rett og slett. På et skittent, skittent lag. 

Hvordan vekker du lidenskapen når alt bare blir gjennomsnittlig, analysert og programmert?