fredag 2. oktober 2015

SVIKET

Det er blitt sagt at få ting blir så fort historie som fotballkampar. At få ting blir så fort gløymt. Ikkje minst gjeld det dersom ting snur, frå motgang til ei slags form for medgang. Og noko har skjedd med Brann i løpet av sommaren. Det er slett ikkje slik at laget spelar sprudlande sexy-fotball ala Follo og Barcelona. Men det som no er blitt til ti kampar utan tap ser ut som den berømte flyten. Medgangsbølgja. Som er så lang at vi knapt legg merke til at vi er på den, så kanskje vi heller skal kalle det for ei medgangsdønning. Og det burde vere gode nyheter. For kven kan stoppe ei dønning? I alle fall ikkje det langt frå flomsikre Mjøndalen, om no Fru Fotball Fortuna sitt lodd skulle vise ein ny kvalikrunde mot brune trøyer opp mot førjulstida.

Med mild optimisme skal hausten erobrast. Den gode samtalen har slått rot i garderoben. Liksom.

Eg greier nemleg ikkje å bli med. Eg greier ikkje å komme meg vidare. For eg får ikkje fred frå spørsmåla. Eitt av dei spør: Kva var det som skjedde ute på jordet i Levanger tysdag 21. mai 2015? Og nye melder seg: Var det dagen då alle endeleg innsåg at den svenske keisaren ikkje hadde verken klede eller drakt på seg? Var det dagen då Rikard Norling møtte ein evig dom som ein sjarmerande sjarlatan, som berre Brann var i stand til å avsløre? I historiebøkene ser det slik ut. Men eg meiner det framleis er grunn til å dvele ved kampen. Å ikkje la den bli historie. Eg skal søren meg ikkje gløyme. Aldri.

For her kjem litt alternativ historieskriving. Kampen mot Levanger var ingen av delane ovanfor. Kampen var tvert om eitt av dei største svika som er blitt utført i Brann si historie. Var det slik at spelarane verkeleg ikkje evna å slå ein pasning som traff medspelar? Var det slik at dei ikkje greidde dempe ein ball? At det brått var kvantefysikk og noko som skjedde i andre dimensjonar? Går det an å gløyme ting som ein har lært i grunnkurs? Elementær fotball? Er det muleg å spele ein kamp utan at det går meldingar frå hjernen og ut til armar og bein? Er det muleg å gløyme å sykle etter at du har lært det? Kan Tore Andrè Flo bli ein hedersmann? Kan Kristoffer Larsen velgje Barbie og Ken som motiv på ei ny tatovering? Kan Fredrik Haugen be frisøren om 80-talspermanent? Kan Kristoffer Barmen gå på antabus? Kan Erlend Hanstveit digge Ibiza-tekno? Kan Piotr bytte ut Chuck Norris med Hugh Grant? Kunne Marcus Pedersen ha bytta ut sminkøsene på Metro med fruene på Lido? Kunne Kjell Tennfjord spurt om å få stille som styreleiar etter skandaleårsmøtet?

Dersom det var slik at spelarane i Levanger-kampen gjorde sitt beste, ja, så er det å likne med at alt dette skulle skjedd. Samtidig. Og då ville dei vore tilgitt. Men slike ting skjer ikkje. Så dermed blir konklusjonen at den kampen var ein sabotasjeaksjon mot Rikard Norling. For berre nokre dagar seinare, så var det den same gjengen som kom på bana, men all erfaring og kunnskap, som verka tapt mot Levanger, det var no tilbake i fullt mon. Når vi kom til bortekampen i cupen mot Bryne var det liten avstand mellom lagdelane. Difor vann vi. Utan at LAN hadde hatt ei full treningsøkt med gjengen. Etter 16.mai-kampen stod ein fortvila Norling framfor Frydenbø og prøvde å forklare at avstanden mellom lagdelane var for stor. Med andre ord hadde han prøvd å innprente i ein og ein halv sesong noko som dei fekk til med det same flyet hans tok bakken på Arlanda. Brann bestod med andre ord av ein gjeng totalt utan ære og stolthet for yrket sitt. Dei var elendige handverkarar.

For ikkje å snakke om den sutrete haldninga. Ta for eksempel Jonas Grønner. Han som hausten før så presteprektig stod fram og proklamerte at jaudå, hadde han vore med på å føre Brann ned, så var det hans fordømte plikt å hjelpe klubben opp att. Men det gjekk ikkje mange fortjente kampar på benken før klaginga i media tok til. Og korleis var klagen utforma? Vekke var alt snakket om å sette laget føre seg sjølv i alle fall. For her var det kun snakk om eigeninteresser. Det var kun snakk om å «tenke på min egen utvikling», som om han ikkje hadde noko ansvar sjølv for at han var for dårlig til ein fast plass i midtforsvaret. Han smurte attpåtil på med at landslagsplassen hans på U21-laget kom til å stå i fare dersom han ikkje fekk speletid. Så der er fokuset altså! På seg sjølv og … og … landslaget! Det er i slike stunder synging og støtten frå tribuna set seg fast i halsen på meg. Og eg får heller lyst til å rope som i sommarens tribunehit frå Bjarte Hundvin og Felt H:

«Rykk meg opp, din late stokk! Overbetalte snyltar!»

tirsdag 23. juni 2015

Analyse begynner med anal. Jeg bare nevner det.

Det går altså mot kunstgress på Stadion. Hvordan skal man nå få gravd ned en geit ved cornerflagget? Bit for bit drives sjelen ut av fotballen. Det er bare sånn det er.

Et av argumentene for kunstgress er at det blir lettere å kombinere med analyseverktøy. Ja, ingen grunn til å tvile på det. Hvorfor ikke veve inn et grid av sensorer i matten slik at man kan ha full kontroll i sanntid på hvor spillerne til enhver tid er, hvor mange meter de har løpt, hvordan pulsen er og om de fiser mye hvis de får bananer i pausen. Tenk så gøy det blir.

Brentfordmanageren måtte skiftes ut til tross for at de har prestert tidenes beste sesong. Bedriftsledelsen der skal fra nå av kjøpe inn spillere på grunnlag av matematiske modeller, statistikk og analyse og det ble for drøyt for manager Warburton. Det er den veien det går. Analyse. Statistikk. Du kommer aldri til å få se en Kniksen igjen på Stadion. Du trenger ikke engang håpe på det når fotballingeniørene snart har drevet ut siste rest av uforutsigbarhet og kreativitet. Skulle det dukke opp en unge med kreativitet som blir lagt merke til, er det bare å sette gutten på flyet til Barcelona med en gang. Det vil uansett ikke bli noe klima for å utvikle typpete typer her.

Og når vi snakker om klima, så er det bare å legge planer for å få bygget tak over kunstgresset også. Det kommer nok om ikke lenge. Tidene med den magiske comboen duskregn, flomlys og nedrykkstrid er passé. Etter at Norling forsvant har vi vel opplevd akkurat det for siste gang.

Du trenger ikke statistikk for å se at Kristoffer Larsen ikke bruker nok tid på å dundre skudd etter skudd på mål på trening. Du kan bare se på armen hans. Du trenger heller ikke statistikk for å få vite hvor mange ganger Fredrik Haugen har nikket ballen i mål. Det er jo bare å se at håret ligger som det skal, så ser du at han åpenbart har med melding hemefra, fra sin mor og de, om at han er fritatt for hodeballer. Men av og til treffer Larsen med et nydelig skudd eller Haugen med en frekk stikkpasning. Det er jo litt derfor vi elsker og hater å ha de på banen. Sånn at vi kan rable når de gjør det spektakulære og hetse når de er bås. Og for å være ærlig så er de mest bås. Det vil analyseverktøyet snart finne ut og så ser vi de aldri igjen.

Men altså, kunstgress. Det er klart det er bedre å spille på. Bedre å vokse opp på. Enn grus. Drømmen i oppveksten var å få spille på gress, hvis man var så heldig å komme i pulje med et lag som disponerte en gressbane i godt vær. Drømmen om å spille på Stadion. Hva drømmer lilleputtene om i dag når magien blir borte?

Åtte år gammel fikk jeg første gang øye på mitt favorittlag i England i et Alle Menn på utedassen på hytten. Glem nakne damer. Et lagbilde som viser 11 mann. Ikke 24 eller 36 eller 108 som i Arsenal eller Barcelona. Bildet er tatt etter kamp. 11 mann i hvite drakter eller rettere sagt: drakter som hadde vært hvite 90 minutter tidligere. Det var lett å se hvem som kunne sklitakle på det laget. Helt uten å føre statistikk. Det kunne de nemlig alle sammen. 11 deilige skitne menn. Helt ekte mannfolk rett og slett. På et skittent, skittent lag. 

Hvordan vekker du lidenskapen når alt bare blir gjennomsnittlig, analysert og programmert?

onsdag 11. mars 2015

Hva skjedde på årsmøtet? Om skjulte agendaer og Tennfjords underlige forklaringer


Årsmøtet i Sportsklubben Brann var en rolig og harmonisk opplevelse - i to timer. Det som skjedde siste timen har sikret sportsklubben en klovneforside i VG, oppslag i Daily Mail og Kvällsposten og enorme mengder debatt og krangling i lokalmedia og sosiale medier. Akkurat i dette tilfellet kan det nok diskuteres om all PR er god PR - men hvor mange andre nivå 2-lag klarer å dominere sportssidene?

Det har kommet så mange påstander og har versert så mange ulike virkelighetsoppfatninger om hva som egentlig skjedde, at EFIV - vårt fanzinenavn tro - har behov for å sette en fot i bakken og rekapitulere hvordan vi ser på situasjonen.


Benkeforslag: Gjesp..
La oss først bli enige om hva som var det oppsiktsvekkende på årsmøtet. Var det at en benkeforslag på nytt styremedlem ble stemt inn med 137 stemmer mot 117, og at valgkomiteen dermed bare fikk vedtatt fem av de seks de foreslo i styret?

Nei, det er ærlig talt ikke særlig nyhetsverdig. Benkeforslag har det vært flere ganger før på Brann-årsmøter. For fire år siden, under det såkalte “supporterkuppet” kom det inn to benkeforslag i styret. Daværende styreleder Lars Moldestad likte det ikke, men godtok resultatet og tok det profesjonelt.

Benkeforslag og kamp om styreplasser er heller ikke uvanlig i andre eliteserielags årsmøter. To meget ferske eksempler:
  • Lillestrøm hadde årsmøte 26.februar. Der ble valgkomiteens styrelederkandidat vraket, og benkeforslaget Odd Iver Pellfoch ble valgt til styret med 50 mot 49 stemmer. Og som Dagbladet skriver: Det har vært turbulent på flere av årsmøtene de siste årene. 
  • Viking ASA og Viking FK har felles styre. Der har det nå i mars oppstått full krangel mellom medlemmene og aksjonærene om hvem som skal sitte i styret. Aksjonærene presser på for Geir Solstad som styreleder, men valgkomiteen gikk for Charlie Granfelt. Slaget står på årsmøtene.
Mange husker sikkert også rabalderårsmøtet i Rosenborg for et par år siden, eller kampen om plassene i NFFs forbundsstyre. Og vi kan nevne en rekke eksempler på benkeforslag som er stemt inn i partipolitikk, organisasjoner og ikke minst i store aksjeselskap, der generalforsamlingene ofte har flere kandidater til de samme styreplassene.

Da stemmer man, og så får flertallet viljen sin. Det kalles demokrati. Eller den verste styreformen, bortsett fra alle andre som er prøvd, som Churchill sa.


Forspillet: Splittet valgkomité og medlemsmisnøye
Ja, det velges en valgkomite på årsmøtet året før, som skal forberede en innstilling på styret til neste årsmøte. De gjør ofte en grundig jobb, og man skal selvsagt lytte nøye til hva de kommer frem til. Underveis kan man også spille inn sine ønskede kandidater, og det var behørig gjort fra både supportermiljøet og andre deler av medlemsmassen denne gangen. Det var flere møter og runder med diskusjoner, og konklusjonen fra Bataljonen, BGG, deler av Felt Z-miljøet og andre supportere var at Åshild Samnøy fortsatt var deres kandidat. Valgkomiteens flertall hørte ikke med det øret.

Som det kommer frem av brann.nos artikkel om innstillingen - valgkomiteen klarte ikke å bli helt enige. Det skjer ganske ofte i slike komiteer. Da tas det vanligvis ut dissens fra ett eller flere medlemmer. I dette tilfellet sto det kun en setning om at det var “meningsforskjeller” i komiteen. Innstillingen var altså lagt frem av en splittet komite, noe som i seg selv svekker den noe.

Dessuten var det misnøye i flere medlemsmiljøer over at ingen av deres innspill var tatt hensyn til. Komiteens flertall hadde bevisst valgt eksterne, såkalte “profesjonelle” kandidater - folk uten særlig tilknytning til klubben. Det kan være gode grunner til å hente inn folk utenfra, og de fleste var ganske fornøyd med CV-en til de nye kandidatene. Men mange mente altså at det manglet et “klubbmenneske” i miksen, det vil si en som hadde god kjennskap til de mange ulike delene av klubben, fra aldersbestemte lag til A-laget, fra Store Stå til VIP-losjene. 

Det var også misnøye blant mange med at kompetansekravene valgkomiteen var for ensidig opptatt av enkle CV-punkter, og at det var lagt for lite vekt på punkter som organisasjonskunnskap og klubbforståelse. Komiteens konfronterende linje i media gjorde heller ikke stemningen bedre.

Valgkomiteens innstilling er kun det - en innstilling, som årsmøtet står fritt til endre. Det bør nok ikke gjøres i unøde, men det skjer altså rett som det er.


President Tennfjord?
Noe som derimot ikke skjer ofte, er at en nyvalgt leder trekker seg 70 minutter etter at han er valgt. I følge Arne Njøten, mangeårig lovfortolker i Norges idrettsforbund, hadde han aldri hørt om noe liknende. Det er altså Tennfjords beslutning om å trekke seg, og at andre nyinnvalgte fulgte ham solidarisk, som er den oppsiktvekkende nyheten, ikke at det kom inn et benkeforslag.

Jeg er treneren, og ønsker å ta ut det beste laget” sa Tennfjord. Men slik er det rett og slett ikke. Brann har ikke presidentvalg. Det velges ikke én person, som så kan ta ut sine egne styremedlemmer. Det velges en rekke individuelle styremedlemmer, som til sammen utgjør et styre. Dersom vi skulle hatt systemet Tennfjord ønsker, måtte man hatt minst to styreleder-kandidater med hvert sitt “team”, som drev valgkamp i forkant av årsmøtet. Slik er det i Barcelona og Madrid, men altså ikke i Norge.

Det betyr ikke at det er likegyldig hvem styrelederen ønsker å ha i styret. Det er selvsagt noe valgkomiteen bør ta hensyn til, for man ønsker jo et styre som kan samarbeide. Men det trenger ikke å være det eneste hensynet valgkomiteen tar.

I etterkant har Tennfjord forklart den oppsiktsvekkende avgjørelsen med at han gikk glipp av viktig kompetanse som han trengte for å gjøre den jobben han ville i styreledervervet. Da var det i følge ham selv både modent og riktig å trekke seg og sine ut.

Jeg fritar meg selv for all skyld”, som han ganske minneverdig konkluderte på NRK. Så da var vel det avgjort..


Jus - bare viktig i Bergen?
Det var altså advokaten Nina Sandnes som røk ut av styrekabalen i valget, og ble erstattet av en høyskolelektor,  noe som i følge Tennfjord og hans apolegeter gjorde det plent umulig for Tennfjord å lede et styre. Juridisk kompetanse i form av advokat var plutselig helt avgjørende for et styre i en norsk fotballklubb. Ja vel - men da er det jo litt pussig at Tennfjord har vært styreleder i Aalesund i fire år uten å ha noen advokat i styret der. Såvidt vi kan se besto styret som Tennfjord ledet av en del forretningsfolk, en ledende huseier og en seniorrådgiver i Kystverket. Også i Ålesund er det årsmøter, og da burde vel Tennfjord insistert på å få inn en advokat i styret også der? Resultatet av Tennfjords styre var uansett tre år på rad med underskudd, og høyst middelmådige sportslige resultater.
Skjermdump: ba.no


Og hvis det var jussen som var så avgjørende å få inn, så kunne jo Tennfjord sagt det på årsmøtet. Hadde han sagt “Jeg vil svært gjerne ha inn Nina Sandnes fordi...” og snakket for henne (vanlig kutyme er altså at man snakker FOR de kandidatene man ønsker inn, ikke MOT de man ikke vil ha inn), så hadde han ganske sikkert fått viljen sin. Det var ingen motvilje mot Sandnes i salen, så da hadde trolig en god del heller stemt på henne enn Tom Georg Olsen, som jo strengt tatt har en kompetanse som andre i styret også hadde: Direktør i IT-selskap (som Lie-Nielsen) og tidligere styreleder i toppklubb (som Tennfjord).

Dessuten - som vi skal se - oppstod det like før og under årsmøtet to åpninger for at Tennfjord kunne løse hele floken, uten å gi avkall på den hellige økonomi- og juskompetansen. Først da Liv Grete Skjelbreid ga beskjed om at hun ville trekke seg. Dernest da Tom Georg Olsen tilbød seg å trekke seg. Tennfjord lot være å bruke disse mulighetene - noe som i klartekst viser at han ikke har fortalt sannheten om sine beveggrunner.


Tennfjords to tapte (?) sjanser
Nummer 1: Liv Grete Skjelbreid gir beskjed om at hun vil ut av styret. Dette ble altså opplyst til årsmøtet i samme slengen som Tennfjord trakk seg sammen med Arild Christiansen og Tom Georg Olsen.

Så er spørsmålet: Hvorfor trakk Skjelbreid seg - og ikke minst NÅR gjorde hun det? Det nærmeste vi kommer svaret er et intervju hungjorde med Dagbladet med tittelen “Liv Grete: - Ville slutta i styret uansett”.
Der sier hun blant annet følgende:
- Faktisk bestemte jeg meg allerede dagen før årsmøtet.
- Du trekker deg altså ikke fordi Samnøy ble valgt inn i styret, på benkeforslag?
- Nei. Jeg er lei av jakten på syndebukker. Jeg er god venn med alle. Sannheten er at jeg hadde større ambisjoner for eget verv enn det jeg klarte å oppnå. Jeg har det ganske travelt, og når jeg ikke følte at jeg fikk gjort en god nok jobb, så ble avgjørelsen at jeg trekker meg, sier Skjelbreid.

OK. Hva betyr egentlig dette? Skjelbreid sier at hun bestemte seg dagen før, og at hun trakk seg uavhengig av valgresultatet (selv var hun ikke på valg). Hvis det stemmer, er det virkelig noe muffens her. For hvis hun bestemte seg dagen før, må vi jo anta at beskjeden ble gitt i god tid før årsmøtet startet. Det er jo også det eneste logiske. For hvis hun uansett skulle trekke seg, ville det jo blitt et hull i styret. Da må selvsagt årsmøtet få vite det FØR valget, slik at hullet kan fylles med en gang.

Og så var man jo i den heldige situasjon at kandidaten til å fylle dette hullet satt klar: Åshild Samnøy stilte jo til valg. En slik løsning ville sikret Tennfjord alle sine uvurderlige kompetansemennesker - utenom skiskytingskompetansen - samtidig som det ville roet de som var misfornøyde i salen. Et kinderegg, skulle man tro.

Men ingen informerte årsmøtet om dette før valget. Gitt at Dagbladets versjon er rett, er det derfor all grunn til å spørre om noen BEVISST holdt tilbake denne informasjonen, for å hindre et utfall det Samnøy komme inn i styret. Hvem? Det virker som om Tennfjord visste det. Og vi må jo anta at Skjelbreid har informert sittende styreleder Rolf Barmen.

Nummer 2: Tom Georg Olsen tilbyr å trekke seg. I løpet av kvelden skjønte en del på stemningen i salen hvilken vei det gikk. En av dem var styrekandidat Tom Georg Olsen. Til Dagbladetforteller han at han tilbød seg å trekke seg, slik at man skulle slippe rabalder, og Tennfjord kunne bli styreleder.

 - Da jeg foreslo for Kjell å trekke meg, var han tydelig på at han ikke kom til å ta jobben som styreleder om ikke valgkomitéens innstilling ble fulgt, fortalte Olsen.

Med andre ord: Med den løsningen kunne Tennfjord fått inn både advokaten og økonomisjefen. Han hadde mistet Olsen, og måtte tåle at det satt en høyskolelektor som ikke “hadde rett kompetanse” i styrerommet, men til gjengjeld sluppet benkeforslag. Men Tennfjord ville ikke ta jobben om det ble en eneste endring i valgkomiteens innstilling.

Hva er forklaringen på denne oppførselen fra Tennfjords side? Er det som han sier - at valgkomiteens innstilling akkurat inneholdt den kompetansen som er tvingende nødvendig for å drive en fotballklubb? At det ikke er mulig å få gjort noe som helst uten både Olsen, Christiansen og Sandnes? Som sagt, da er det litt rart at det tilsynelatende gikk greit uten tilsvarende mennesker i AaFK. Og at de færreste norske fotballstyrer inneholder  alle de tre kompetansene på en gang.


Anti-demokraten
Vi finner bare to mulige forklaringer: Enten er Tennfjord prinsipielt imot at årsmøtet i en klubb skal blande seg inn i styrevalg, eller så ville han for alt i verden hindre at Åshild Samnøy kom inn i styret, og malte seg inn i et hjørne.

Den første forklaringen kan stemme med Tennfjords mildt sagt forvirrede uttalelser om klubbdemokrati da han trakk seg, Setninger som “min lojalitet ligger hos valgkomiteen. Det er de som er mine oppdragsgivere” og “Demokrati handler også om at man ikke alltid får viljen sin. Jeg liker ikke folk som ikke kan akseptere det. Dette er en vanskelig situasjon, men jeg gir herved beskjed om at jeg trekker meg” etter at han nettopp hadde opplevd å ikke få viljen sin, trendet på twitter og skapte vantro reaksjoner blant alle som har vært litt delaktige i organisasjonsliv.

Det kan altså hende at Tennfjord er en slags anti-demokrat, en småfascistisk ledertype som hadde bestemt seg å statuere et eksempel overfor disse “jæla supportarane” som vil være med å ha en mening om klubbens drift. Det gjør ham ikke akkurat til noen mer attraktiv lederkandidat. Men det kan stemme med alt man vet om Stormen og AaFK. Og det er jo lett ironisk siden han tidligere på årsmøtet sa at det eneste han hadde misunt Brann i årene i AaFK, var nettopp supporterne.

Men den andre forklaringen er enda mindre fordelaktig for Tennfjord: At han er en del av en stygg vendetta mot dem som turde å stå opp mot alfahann-duoen Barmen/Bruun-Hansen i løpet av den katastrofale 2014-sesongen. At Barmen ikke kan fordra Samnøy, var jo soleklart under årsmøtet. Barmen hadde ikke akkurat pokerfjes. Bruun-Hansen vet selvsagt at Samnøy hadde en viktig stemme da styret ikke ga ham tillit etter evalueringen, noe som fikk ham til å trekke seg. Det vet selvsagt også RBHs gode venn Trond Mohn.

Vi vet ikke, men basert på den frenetiske aktiviteten som var i dagene før årsmøtet, var det tydelig at kampanjen mot Samnøy var ekstremt viktig for enkelte. Avtroppende styreleder Rolf Barmen ringte til den ene etter den andre for overbevise dem om at Samnøy ikke var kompetent - og dessuten at hun visstnok var “illojal”. Valgkomiteens leder Hilde Lekven gjorde det samme før innstllingen ble lagt frem, og brukte argumenter som hørtes ut som om de kom fra munnen til Barmen.

Flere av påstandene fra Barmen/Lekven kunne man ganske lett få avkreftet ved å snakke med andre som kjente styrearbeidet godt. Både avtroppende nestleder Mette Nora Sætre og andre i styret gir for eksempel Samnøy rosende omtale.


En benk i solen, en taburett i skjul
Det er altså ikke medlemsdemokratiet som har hatt skjulte agendaer i denne saken. Hva er mer åpent enn å stille et benkeforslag, gi valgkomiteen og styret beskjed om benkeforslaget i god tid (allerede dagen etter at valgkomiteen la frem sin innstilling uten Åshild Samnøy) og så la årsmøtet demokratisk avgjøre det?

Det har ikke vært noen hemmelige møter, ingen skjult mobilisering for å få folk til å stille på årsmøtet og ingen skjult valgkamp. Ja, det var et møte mellom de frivillige/tirsdagsgjengen og enkelte supportere (kanskje 10 stykker). Det var så lite hemmelig som det er mulig å få det. Møtet fant sted på Stadion(!), var annonsert til alle på forhånd og et medlem av valgkomiteen var til og med til stede. Formålet var ganske enkelt: kunne vi kanalisere vår felles misnøye med innstillingen til ett eller to forslag? Dette er helt vanlig i forkant av et årsmøte, det ville vært meningsløst hvis det kom en drøss med benkeforslag.

Åshild Samnøy var altså den personen som mange kunne stille seg bak. Det viser at hun er langt mer enn en “supporterkandidat”, som media ynder å kalle henne. Hun er dypt forankret i klubben Brann, og har støttespillere både blant frivillige, utviklingsavdelingen, sittende styre og til og med blant spillerne på A-laget.

Hva motviljen mot Samnøy bunner i, er et mysterium for oss som støttet henne. Vi har vært helt åpne om hvorfor vi mener hun er en god kandidat - motstanderne har kommet med påstander som har vist seg ikke å stemme, dulgte antydninger og nedsnakking. De viste også liten vilje til å snakke opp sine egne kandidater, og da gikk valget som det måtte gå: 70 prosent av medlemmene på årsmøtet ønsket Samnøy i styret. De som stemte henne inn var i all hovedsak vanlige medlemmer uten noen spesiell tilhørighet til noen såkalte grupperinger.

Det var blant Samnøys motstandere det var skjulte agendaer og muligens skjulte bakmenn - ikke blant oss som støttet henne!

lørdag 29. november 2014

Slik blir vi kvitt Roald Bruun-Hansen

Så er vi i situasjonen som enkelte av oss har sett for oss i hele høst: Brann rykket ned. De halte ut nedrykket, men Brann har sett ut som et nedrykkslag siden tidlig i vår – og etter tapene hjemme mot Glimt 16. mai og VIF 25. mai var det innlysende at dette laget ikke ville overleve eliteserien med mindre det ble gjort drastiske grep.

Tidlig i juni var det medlemsmøte på Stadion. Der satt styreleder Rolf Barmen og daglig leder Roald Bruun-Hansen og bagatelliserte situasjonen. Trener Rikard Norling var der også, men snakket så tåkete at vi ikke klarer å huske hva han egentlig prøvde å si. Norling har vist seg overveldende naiv og uten taktiske egenskaper. Det er likevel ikke ham dette innlegget skal handle om.

Den nærsynte magiker
Barmen holdt et innlegg blottet for handlekraft eller forståelse for hvilken rolle en styreleder har. Han snakket om Opta-statistikker, sammenliknet med Manchester United og synset på fritt grunnlag om hvordan Brann burde spille. Budskapet var at dette skulle snu, og at Brann egentlig var et kjempelag. Sportssjef trengte vi heller ikke, for «Roald gjør en kjempejobb på det feltet».

Bruun-Hansen forsikret om at han hadde god oversikt over spillermarkedet og kontakt med eksterne (les: Trond Mohn) dersom Brann trengte å forsterke stallen i løpet av sommeren. Denne kanonoversikten gjorde altså at en glisende RBH kunne dra følgende møllspiste kaniner ut av hatten:

Azar Karadas, som ble hentet til Brann for tredje gang, bare måneder etter at vi sa nei til å få ham som gratis stallfyll. Nå brukte vi to millioner kroner på ham.

Eirik Birkelund, en annen gammel Brann-spiller, kom tilbake etter mislykket opphold i Frankrike. Gratis, men han skulle jo ha lønn.

Og i timene før overgangsvinduet stengte opptrådte Bruun-Hansen som en annen 'Arry. Azars fetter Jack ringte og tilbød RBH noe så sensasjonelt som en spiller som ikke hadde spilt i Brann før, men som RBH likevel hadde hørt om. En telefon til Mohn, og Brann kunne doble lønnstilbudet fra Molde. Marcus Pedersen ble Brann-spiller, RBH tok på seg sportsdirektør-gliset på Flesland og Mohn og kjiket kom for å inspisere sin nyeste investering.

Brannback Mountain
Til tross for denne kjempeinnsatsen rykket altså Brann ned. Og nå krever alle at Bruun-Hansen må trekke seg fra jobben. Blodig urettferdig, synes Bruun-Hansen og hans støttespiller Mohn.

-Han er ryddig, arbeidsom og et realt mannfolk, sier Mohn til BA om Bruun-Hansen. Så da så.

Også styreleder Rolf Barmen har tilsynelatende en mancrush på den barske fremtoningen til forsvarssjefens lillebror, og klarte i et usedvanlig klossete liveintervju å konkludere den nettopp påbegynte evalueringen med at Roald Bruun-Hansen gjør en god jobb og vil bli sittende.

Heldigvis finnes det mer klartenkte kvinner i styret som ikke lar seg imponere av machoimaget, og straks tvang styrelederen til en flau retrett.

Vi skriver stil
Nå skal EFIV gjøre noe oppsiktsvekkende: Vi skal gi Roald Bruun-Hansen ros, og gi Barmen og Mohn delvis rett. Dette for å vise at vi ikke monomane ekstremister, men høyt utdannete mennesker som vet at verden er kompleks.

Ja, Roald Bruun-Hansen har noen gode sider. Han ER ryddig, svært arbeidsom og har gode sosiale egenskaper. Selv vi som har vært kritisk til jobben han har gjort i årevis, har opplevd at han takler kritikken på en profesjonell og ganske flegmatisk måte. Han har holdt en beskyttende hånd over utviklingsavdelingen, og har nok et ekte engasjement for spillerutvikling (han kom tross alt fra NFF). Han er supportervennlig i den forstand at han har anstrengt seg for å bygge allianser til ledende supportere, og han sto på for å lage et ståfelt på Stadion. Så kan man selvsagt mistenke mannen for å tenke strategisk like mye som at han har ekte engasjement, men det er ingen tvil om at han er en overlever. Og måten å overleve i en utsatt stilling på, er å skaffe seg støttespillere i ulike miljøer. Det har han klart.

Men Brann trenger ikke en direktør/daglig leder/sportssjef som jobber 20 timer i døgnet. Vi trenger en toppsjef som jobber åtte timer i døgnet, og som bruker den tiden til å ta kloke, velfunderte avgjørelser. Som innser sine egne begrensninger, og delegerer oppgaver til de under seg. Og som sørger for klubben har kompetanse på det viktigste området en fotballklubb på noenlunde nivå driver med: Kjøp og salg av spillere. Ikke en som tror at han kan alt best selv.

Skyld og ansvarsfraskrivelse
Blant RBHs stadig færre tilhengere foregår det en merkelig form for ansvarsfraskrivelse på sosiale medier. BT-journalist Anders Pamer er blant dem som stadig påpeker at det ikke er Bruun-Hansen som har skyld i alt. Det er jo styret som er øverste organ. Dessuten har jo Norling og trenere før ham godkjent eller til og med tatt initiativ til mange av de mislykkede spillerkjøpene. BT har til og med skrevet at Norling ”pekte på” Demidov, Karadas og Pedersen.

Til det siste først: Tror noen seriøst at det var den lett virkelighetsfjerne svensken som på eget initiativ trakk frem de tre spillerne? I så fall vil vi gjerne vite hvilke kamper Norling hadde sett dem i, og blitt imponert av spillerne. Demidov spilte fire kamper for Anzhi i 2013, en av dem borte mot Tromsø i november. Pedersen spilte stort sett på reservelaget til Barnsley. Karadas fikk Norling sett i kampene mot eget lag. Men med mindre Norling har en syk fetisjisme for reserveligaen i Nord-England eller sære europaligakamper kan han umulig ha hatt noe som helst forhold til de to andre.

Roald Bruun-Hansen er ikke sportssjef i Brann i navnet. Men alle som følger den klubben ser jo at han er det i gavnet. Hver gang han ”lykkes” med en overgang står han glisende i bakgrunnen. Han fortalte mediene i sommer at ”jeg har mange navn på blokken”. Han forhandler om kjøp og salg, har kontakten med agenter og fakser kontrakter i hytt og gevær. Er ikke dette sportssjef-oppgaver?

Kun et par ting mangler RBH i sin sportssjef-rolle: Teft, oversikt og fotballkompetanse. Det vet vi som har fulgt ham en stund, og som husker hvilken katastrofal spillerlogistikk Brann hadde i årene 2007-2009, da RBH også var sportssjef i navnet. Men det vet ikke Rikard Norling. Han har fått mancrush på det handlingssterke ”mannfolket” RBH, og har stolt på vurderingene. Og hvem sier nei til en ”landslagsspellar”?

Toppsjefen har ansvaret
VG slo denne uken fast at Brann har bommet på mer enn tre av fire spillerkjøp i perioden Roald Bruun-Hansen har vært i klubben. ”Dette er den viktigste grunnen til at Brann nå er i ferd med å rykke ned” skrev kommentator Knut Espen Svegården. Klarere - og riktigere - kan det ikke sies.

Nei, Roald Bruun-Hansen har ikke skyld i alle disse spillerkjøpene. Men han har ansvar for alle, og medskyld i de fleste. Han var direkte ansvarlig frem til 2009, men ble satt litt på sidelinjen da Steinar Nilsen og senere Skarsfjord fungerte i en slags managerrolle. Men høsten 2009 ble RBH sparket opp til stillingen som daglig leder - altså klubbdirektør - og den øverste ansvarlige også for avdeling sport. Det formelle ansvaret har derfor hele tiden vært hans, og i år har også det reelle ansvaret vært hans igjen. Selv om styret i november i fjor vedtok at Brann skulle ansette sportssjef, har det nemlig ikke skjedd. Enten har daglig leder bevisst trenert vedtaket. Eller så har den nye styrelederen gitt RBH beskjed om å gjøre det, uten at det er gjort et nytt styrevedtak om spørsmålet. Begge deler er ekstremt kritikkverdig og gir grunnlag for dyp mistillit.

Der er vi ved det neste punktet: Hvem er formelt ansvarlig for en fadese som den Brann har klart i år? Det er klart at treneren har mye skyld. Men trenere har kommet og gått i Brann siden 2007. Den sammenhengende nedturen vi har hatt kan ikke tilskrives trenere alene. I alle organisasjoner og bedrifter som mislykkes så kapitalt som Brann har gjort, er det toppledelsen som må ta ansvar. Nei, det er ikke RBH som slår feilpasningene i eget forsvar. Men til syvende og sist er det hans ansvar at det skjer - og hvis feilpasningene blir så mange at Brann rykker ned, så er det han som først og fremst må ta konsekvensen av det.

”The buck stops here” står det på skrivebordet til den amerikanske president. Det betyr at ansvaret stopper der. Presidenten kan ikke skylde på andre. Svikter ting i USA, er det hans ansvar til sist. Er svikten for graverende, er det presidenten som må gå av. Det samme skjer i en bedrift som går konkurs fordi en underordnet har trikset med tall. Administrerende direktør må gå. Roald Bruun-Hansen er Branns president og direktør på en gang. Det er han som driver Sportsklubben Brann.

Ja, styret er formelt over ham - og årsmøtet er over styret igjen. Men styret møtes en gang i måneden og årsmøtet samles en gang i året. Det blir garantert utskiftninger i styret på det kommende årsmøtet - Rolf Barmen kan allerede belage seg på mer fritid neste år - men det er og blir Bruun-Hansen som ER Sportsklubben Brann. Et skifte av styre har ingen reell verdi utover at de eventuelt avsetter daglig leder og ansetter en ny en.

Tid for krig
Vi hadde håpet at Roald Bruun-Hansen selv innså sitt ansvar og var voksen nok til å ta konsekvensen av det. Dessverre er det lite som tyder på det. Intervjuet med NRK fredag viste en mann som mente at ”Brann har mange uløste oppgaver som eg føler meg kapabel til å gå løs på”, som var ”motivert for å stå på” og ”skulle ta Brann opp igjen”. Når man i tillegg har en styreleder som tydeligvis ikke er villig til å ta SITT ansvar - nemlig å fortelle RBH at han må gå, da er det ingen annen utvei for oss som er Branns medlemmer og ”kunder” enn å bruke våre maktmidler.

Det kan bli stygt, og ting vil bli verre før det blir bedre. Men nå gjelder det holde felles front. All erfaring viser at det er to måter man kan påvirke Branns beslutninger på: Økonomisk boikott og unisone protester.
Det første kan vi gjøre ved å nekte å fornye partoutkort før Roald Bruun-Hansen slutter. Alle som allerede har fornyet partoutkortet, og dermed gitt fra seg denne maktmuligheten, kan sende mail til dfa@brann.no og rbh@brann.no med beskjed om man ønsker å kansellere kortet, og få pengene tilbakebetalt. Brann lovde en slik nedrykksgaranti da de åpnet sesongkortsalget, men håper selvsagt at ingen bruker den. Men nå er det viktig at flest mulig gjør det.

Hundrevis av kansellerte partoutkort vil gi Brann-ledelsen en enorm hodepine på toppen av dem de allerede har. Det blir et mareritt å administrere, og man vil svekke klubbens likviditet betydelig. Det kan bli problemer med å betale ut lønninger.

Det skal vi IKKE bry oss om. Kun massivt press og en økonomisk krise vil få disse menneskene til å kaste kortene. Husk at det står en formidabel økonomisk pressfaktor på motsatt side, nemlig Trond Mohn. I årevis har hans millioner talt mer enn våre millioner, fordi han har vært langt mer humørsyk og truende enn oss.

Protester i gatene, på sosiale medier og andre medier vil dessuten påvirke sponsorene. Ingen er så lettpåvirkelige som markedssjefer som ser at sponsorpengene deres blir brukt på et objekt som blir stadig mindre populært.


Det blir ikke harmonisk, østlendingene vil få oppfylt sine fordommer om bråkete bergensere og noen mennesker vil bli såret. Dette er bagateller mot viktigheten av at Brann får startet på bar bakke og kvittet seg med det største problemet de siste årene. Den beste måten å støtte laget nå, er å krige mot klubben. Det går snart over.

fredag 12. september 2014

Ein positivitetsguide til Adecco

Eg har overraska meg sjølv denne sesongen. Eg pleier som regel å vere negativt innstilt, og tenkje det verste om ting. Det har gitt meg mykje fotballglede opp gjennom åra. Ein blir ikkje så skuffa når det går gale, og oppturane er store når det går bra. Men eitterkvart som sesongen har skride fram, og vi har nådd nye djupner på tabellen, har mykje av denne negativiteten snudd. Årets sesong har gjort meg til ein meister i å «tenke positivt». Årets sesong har gjort meg til ein mønsterelev på RBHs fotball- og supportarskule. For eit nedrykk vil bringe med seg mykje positivt. For det første er det mulig å tenkje seg at RBH blir nødt til å rydde kontoret sitt dersom vi rykkar ned. Då kan ein sesong i Adecco-land vise seg å bli reine skjærsilden, at vi kjem opp igjen derifrå som ein rensa klubb, klare til å spreie republikansk fotballånd like fram til Ullevaal. Heller eit slikt opphald, og stor framgang i åra etter, enn midt-på-tabellen-plasseringar i overskueleg framtid.

Ein ting er at vi kjem til å vinne kampar i Adecco, men den mest positive følgja av ein sesong i helvete er alle dei nye stadene vi skal besøke og oppleve. Difor har vi allereie no utarbeida ein positiv reiseguide for neste sesong. Tru meg, det kjem til å bli eit eventyr.

Vi startar på bunnen. Ulf Sandnes slår følgje med oss ned, og såleis ikkje noko nytt reisemål. Sandnes har ein gjøk i byvåpenet sitt, og dei som bur der omtalar seg sjølv som gjøkar også. Så for dei ornitologisk interesserte er dette eit eventyr av ein stad. Men oss andre dreg vidare til ein gamal klassikar. Vi skal til Mjøndalen.

Potetfest på Nedre Eiker i 2015
Mjøndalen kan minne litt om Lillestrøm, i form av at begge er såkalte «stasjonsbyar» og har pubar i gamle trehus. Og på same måten som Lillestrøm er ein større fotballby enn Oslo er Mjøndalen ein større fotballby enn Drammen. Ingen kan påstå at supportarane ikkje står last og brast med klubben sin. På kulturfronten må det nemnast at AC/DC-tributebandet Dirty Deeds kjem ifrå byen. I motsetnad til til dømes Råde har byen dessutan eit godt bibliotek. Å bytte ut Drammen med Mjøndalen kjem til å bli eit eventyr.

Å reise på bortetur til Østfold har alltid vore noko å glede seg til. I år traff vi til og med på systera til Per Egil Ahlsen i Sarpsborg. Og viss vi rykker ned får vi den originale Østfold-turen tilbake. Vi får dra til Fredrikstad, der våre nærmaste supportarslektningar bur. Det blir tid for pølse i vaffel, jangling på vollane og lange ballær på vingane. Jaudå, vi svergar til den same spelestilen, og er vi skikkeleg heldige treffer vi sikkert sjølvaste Per Egil Ahlsen denne gongen. Eller Raymond Kvisvik. Moro blir det. Å bytte ut Sarpsborg med Fredrikstad kjem til å bli eit eventyr.

Så moro er det ikkje å dra til Trøndelag. Og vi blir ikkje forskåna for denne skjebna i Adecco heller. Vi må til pers. Vi må til Ranheim. Det går rykter om at Ranheim har verdas to dårlegaste supportarsongar i respektive «Ra-ra-ra-ranheim» og «Adecco-KO-KO-KO». Det høyrest ille ut, men at det skal vere verre enn RBKs «Å-hei-å-hei-å-hei-åhå» har eg vondt for å tru. Sannsynlegheita for at vi kjem til å slå Ranheim er vilt større enn at vi slår RBK på Lerkendal. Å bytte ut RBK med Ranheim kjem til å bli eit eventyr.

Kan ein finne noko positivt med Bærum? Tja, fotballklubben har visst ei uttrykt målsetjing om å ikkje sleppe inn meir enn eitt mål i kvar kamp. Omtrent som oss der altså. Heimebana til Bærum heiter Kadettangen. Med eit slikt namn kan ein glatt sjå for seg at Jens Book Jensen sitt gjenferd tek hand om speakartjenestene på stadion. Vi kjem bokstaveleg tala til å valse over Bærum så dei ligg svimle att etter oss på Hovedøen. Det blir noko anna enn Nadderud. Å bytte ut Stabæk med Bærum kjem til å bli eit eventyr.

Som nevnt er Østfold for mange av oss eit kulinarisk høgdepunkt. Dei som svergar til meir sofistikert pausefyll kan glede seg til bortekampen mot Kristiansund. For i bacalaoens hovudstad veit dei korleis dei skal tilberede fisk. Så tru om ikkje denne borteturen nesten blir som å dra vekk for å kome heim? Songglade er dei også, då dei har eigen opera og greier. Dette minner om opplegget for ein god fest, så det er lov å håpe på laurdagskamp. Vi skal heller ikkje sjå vekk ifrå at det finst Molde-hat i byen. Å bytte ut Molde med Kristiansund kjem til å bli eit eventyr.

Til og med eit lokaloppgjer får vi med oss i Adecco. Vi slepp å køyre fleire timar i bil og ta ferje for å dra til naboen. Vi skal til Sotra. Vi skal spele mot Nest. Når eg leser på supporterklubben sine heimesider at det er forbudt å hetse NFF og dommarar er det så eg kan høyre Tommy Sulen sine positivitetsviser om att. Sidan dette skal vere ein positivitetsguide kan bortekompen fortone seg som eit høgdepunkt. På papiret. Det blir nok eit eventyr.

Kan nedrykket vårt vere første steg på vegen til lausriving av Vestlandet? Det er ein regnvåt tanke. For det er mange vestlandsklubbar i Adecco. Hødd er ein av dei. «Heia Hødd, slutt og kødd!» Jaudå, greitt nok det, men her blir det grillfest på Geir Hasunds altan ein gong om året. Då toler dei heilt sikkert at vi brenner ned pølseboda deira. Dette blir ikkje berre eit eventyr, det blir ein tur til himmelriket.

Bryne Stadion - ei perle på Jæren
No når eg fyrst er komen i gong, greier eg også å finne positive ting med Bryne. I Adecco slepp vi nemleg å møte Klanen, som alltid prøver å etterlikne bønder. I Bryne får vi sjå ekte vare. Har du lurt på kva som er den beste traktoren av John Deere og Massey Ferguson? Ikkje det? Ikkje eg, heller. Men eg ser likevel fram til å tileigne meg det ein på lærarskulespråket kallar taus kunnskap. Var det frå Bryne Mons Ivar Mjelde fekk metaforane om kapteinen som bjellesauen på laget? Tenk på kva Norling kjem opp med når han ser bølgjene slå inn over jærstrendene. Arne Garborg har gått og hengt seg. Det blir meir eventyr i vente.

Så er det høgdepunktet nesten heilt til slutt, og den staden som ligg høgast på kartet. Eg sitter og ber og tryglar om at dei skal berge ny Adecco-kontrakt. Eg snakkar om Alta. Her blir det helgetur same kva dag kampen går på. Det luktar stoff som Malmø-legender er sydd av. Her er ein kamp for dei motige. RBH tør ikkje dette. Det treng han ikkje heller. For eg vil satse vekk budsjettunderskotet på veddeløpsbana for reinsdyr som dei har der oppe. Det må bli eit eventyr.

Finst det då ikkje eit negativt gen i denne ligaen? Jau, så langt har eg kome over eitt: Strømmen. Det skal godt gjerast å glede seg til å dra til ein amputasjon av Lillestrøm. Her blir det meste som før, og vi er tilbake i Tippeligaen når sesongen er over.

mandag 25. august 2014

Birøkter reddet av hunder ved Brann Stadion

Da mannen fikk muren mellom forhjulene og bakhjulene, fikk han uventet hjelp.

– Jeg var bare så klønete og uheldig, sier den mannlige birøkteren, som ber om å få være anonym fordi han synes biluhellet er så flaut.

Det var lørdag ettermiddag og Hasunds Hund-kamp ved Stadion, sør for Bergen sentrum.

Den mannlige birøkteren i 40-årene skulle hente bilen sin på parkeringsplassen da uhellet skjedde.

– Jeg skulle kjøre min vei, men så klarte jeg altså kunststykket å kjøre over og oppå muren. Der ble jeg stående med forhjulene på den ene siden og bakhjulene på den andre. Jeg sto helt fast, bom fast, sier han til EFIV.

Han kom seg verken frem eller tilbake.

– En ung gutt kom først bort til meg. Han trøstet meg og sa det ikke var så rart at jeg ikke hadde sett den der muren. Det var veldig hyggelig av ham, sier bergensmannen.

Men så toppet det seg virkelig enda mer.

– «Behöver ni hjälp?» ropte plutselig Steinar Soldal til meg! Og så kom han bort in person. Han mente det var nødvendig å løfte bilen av muren, men da trengte han forsterkninger. Så da kom plutselig halve Hunde-laget for å løfte, forteller mannen.

– Plutselig sto både Utestemmen og Minimjø der. De var utrolig hjelpsomme. Og vips så var dieseldyret løftet av muren. Soldal satte seg selv bak rattet og kjørte bilen på plass for meg. Jeg er så utrolig takknemlig. Håper de i Hasund leser EFIV, så jeg får takket og hilst til dem gjennom fanzinen!

torsdag 7. november 2013

Spillestil - en oppklaring

Gjennom hele sesongen har det vært endel debatt rundt Branns spillestil i media. Kritikere har hevdet at klubben mangler en tydelig spillestil, mens klubben har hevdet at kritikken i hovedsak skyldes at spillestilen er såpass sofistikert at kritikerne rett og slett ikke forstår den.

EFIV vil her komme med en nøktern og systematisk sekspunkts gjennomgang av de viktigste særtrekkene ved Branns spillestil. På samme måte som et visst minimum av kjennskap til teaterets konvensjoner kan øke gleden ved et teaterbesøk håper vi at et visst minimum av forståelse for Branns spillestil vil bedre totalopplevelsen for den inkompetente supporter. Samtidig er det også slik at når spillestilen er klargjort burde grunnlaget for kritikk være borte, noe som i sin tur forhåpentligvis burde føre til ro rundt klubben.

1) Resultatorientering
Kanskje det fremste særpreget for Brann anno 2013. Selv lilleputt-lag (og Barcelona) kan hale ut tiden med ettmålsledelse og to minutter igjen å spille, men Brann har gjennom sesongen klart å være mer konsekvente enn de fleste andre i å spille for å forsvare et resultat - uavhengig av hva resultatet til enhver tid måtte være. Ettmålstap kan bli til tomålstap fortere enn menigmann aner, derfor er det all grunn til å holde hodet kaldt og bruke noen ekstra sekunder på hvert innkast mot slutten av alle kamper.

2) Totalfotball
Opptil flere taktiske noviser har klagd på det som kan se ut som en uendelig rekke tilbakespill. I virkeligheten er dette imidlertid en videreutvikling av den såkalte totalfotballen. Å involvere alle utespillerne i det oppbyggende angrepsspillet har en lang tradisjon; igjen bringer Brann utviklingen ett steg videre. Keeperen er jo dessuten vår beste spiller, så det ville være direkte uklokt å holde ham utenfor spillet den halvparten av tiden vi har ballen.

3) Totalfotball II
De samme taktiske novisene har også uttrykt misnøye med mangel på støtte til spissen(e). Også dette er en misforståelse, og også her ligger Branns videreutvikling av totalfotball-begrepet bak. Det har lenge vært kjent at angrep er det beste forsvar. Hva som er det beste angrep har imidlertid frem til nå vært et mysterium. Branns analyseavdeling har, etter grundige studier, kommet frem til at midtbane faktisk er det beste angrep, og at det dermed er liten grunn til å fysisk sende spillere fremover på banen. Basert på analyseavdelingens arbeid og de positive erfaringene fra forrige punkt tyder mye på at keeper er den beste midtbanen, men en kompromissløs implementering av dette kommer trolig først i 2014.

4) Dobling på kantene
Dette har så langt ofte blitt trukket frem som et mål i det offensive spillet. En nylig internkamp mellom A- og B-lag har imidlertid gjort at analyseavdelingen, i påvente av nærmere studier, nå har forbudt Rune Skarsfjord å bruke dette trekket i kamp resten av høsten. B-laget stilte med 5 venstrebacker, og satset på at dette skulle fremprovosere 10 høyrekanter hos A-laget. Det viste seg å slå til, og B-laget vant 19-6 i en meget underholdende kamp.

5) Detaljfokus
Ignoranter avskriver "tilfeldigheter avgjør fotballkamper" som nok en floskel i rekken. Brann vet imidlertid bedre. Brann har de siste sesongene trent målbevisst på myntkast, og som et resultat av dette vunnet opp mot 60% av sesongens myntkast så langt. I 2015 er målet å stabilt vinne 70% av alle myntkast, og dermed få et overtak på motstanderen allerede fra (før) første spark på ballen.

6) Fotball som tankesport
En klubb som Lillestrøm har i en årrekke vært kjent for å spille såkalt fysisk fotball. Med en trener som har en egen mental trener er det ikke overraskende at Brann har kommet langt i å utvikle det som må kunne kalles en psykisk fotball. Det viktigste er ikke nødvendigvis hvor man løper eller sparker, men hva man tenker mens man gjør det. Branns mentale overtak er dessverre foreløpig vanskelig å observere i praksis selv for tilskuere med opptil flere vekttall psykologi. Klubbens håp er at dette vil endre seg når man får erstattet fysioterapeuten med en psykoterapeut, og det ryktes at anonyme givere står klar til å spytte inn et betydelig beløp for å få på plass Paul Scharner i denne nøkkelrollen.