Slik blir vi kvitt Roald Bruun-Hansen

Så er vi i situasjonen som enkelte av oss har sett for oss i hele høst: Brann rykket ned. De halte ut nedrykket, men Brann har sett ut som et nedrykkslag siden tidlig i vår – og etter tapene hjemme mot Glimt 16. mai og VIF 25. mai var det innlysende at dette laget ikke ville overleve eliteserien med mindre det ble gjort drastiske grep.

Tidlig i juni var det medlemsmøte på Stadion. Der satt styreleder Rolf Barmen og daglig leder Roald Bruun-Hansen og bagatelliserte situasjonen. Trener Rikard Norling var der også, men snakket så tåkete at vi ikke klarer å huske hva han egentlig prøvde å si. Norling har vist seg overveldende naiv og uten taktiske egenskaper. Det er likevel ikke ham dette innlegget skal handle om.

Den nærsynte magiker

Barmen holdt et innlegg blottet for handlekraft eller forståelse for hvilken rolle en styreleder har. Han snakket om Opta-statistikker, sammenliknet med Manchester United og synset på fritt grunnlag om hvordan Brann burde spille. Budskapet var at dette skulle snu, og at Brann egentlig var et kjempelag. Sportssjef trengte vi heller ikke, for «Roald gjør en kjempejobb på det feltet».

Bruun-Hansen forsikret om at han hadde god oversikt over spillermarkedet og kontakt med eksterne (les: Trond Mohn) dersom Brann trengte å forsterke stallen i løpet av sommeren. Denne kanonoversikten gjorde altså at en glisende RBH kunne dra følgende møllspiste kaniner ut av hatten:

Azar Karadas, som ble hentet til Brann for tredje gang, bare måneder etter at vi sa nei til å få ham som gratis stallfyll. Nå brukte vi to millioner kroner på ham.

Eirik Birkelund, en annen gammel Brann-spiller, kom tilbake etter mislykket opphold i Frankrike. Gratis, men han skulle jo ha lønn.

Og i timene før overgangsvinduet stengte opptrådte Bruun-Hansen som en annen 'Arry. Azars fetter Jack ringte og tilbød RBH noe så sensasjonelt som en spiller som ikke hadde spilt i Brann før, men som RBH likevel hadde hørt om. En telefon til Mohn, og Brann kunne doble lønnstilbudet fra Molde. Marcus Pedersen ble Brann-spiller, RBH tok på seg sportsdirektør-gliset på Flesland og Mohn og kjiket kom for å inspisere sin nyeste investering.

Brannback Mountain

Til tross for denne kjempeinnsatsen rykket altså Brann ned. Og nå krever alle at Bruun-Hansen må trekke seg fra jobben. Blodig urettferdig, synes Bruun-Hansen og hans støttespiller Mohn.

-Han er ryddig, arbeidsom og et realt mannfolk, sier Mohn til BA om Bruun-Hansen. Så da så.

Også styreleder Rolf Barmen har tilsynelatende en mancrush på den barske fremtoningen til forsvarssjefens lillebror, og klarte i et usedvanlig klossete liveintervju å konkludere den nettopp påbegynte evalueringen med at Roald Bruun-Hansen gjør en god jobb og vil bli sittende.

Heldigvis finnes det mer klartenkte kvinner i styret som ikke lar seg imponere av machoimaget, og straks tvang styrelederen til en flau retrett.

Vi skriver stil

Nå skal EFIV gjøre noe oppsiktsvekkende: Vi skal gi Roald Bruun-Hansen ros, og gi Barmen og Mohn delvis rett. Dette for å vise at vi ikke monomane ekstremister, men høyt utdannete mennesker som vet at verden er kompleks.

Ja, Roald Bruun-Hansen har noen gode sider. Han ER ryddig, svært arbeidsom og har gode sosiale egenskaper. Selv vi som har vært kritisk til jobben han har gjort i årevis, har opplevd at han takler kritikken på en profesjonell og ganske flegmatisk måte. Han har holdt en beskyttende hånd over utviklingsavdelingen, og har nok et ekte engasjement for spillerutvikling (han kom tross alt fra NFF). Han er supportervennlig i den forstand at han har anstrengt seg for å bygge allianser til ledende supportere, og han sto på for å lage et ståfelt på Stadion. Så kan man selvsagt mistenke mannen for å tenke strategisk like mye som at han har ekte engasjement, men det er ingen tvil om at han er en overlever. Og måten å overleve i en utsatt stilling på, er å skaffe seg støttespillere i ulike miljøer. Det har han klart.

Men Brann trenger ikke en direktør/daglig leder/sportssjef som jobber 20 timer i døgnet. Vi trenger en toppsjef som jobber åtte timer i døgnet, og som bruker den tiden til å ta kloke, velfunderte avgjørelser. Som innser sine egne begrensninger, og delegerer oppgaver til de under seg. Og som sørger for klubben har kompetanse på det viktigste området en fotballklubb på noenlunde nivå driver med: Kjøp og salg av spillere. Ikke en som tror at han kan alt best selv.

Skyld og ansvarsfraskrivelse

Blant RBHs stadig færre tilhengere foregår det en merkelig form for ansvarsfraskrivelse på sosiale medier. BT-journalist Anders Pamer er blant dem som stadig påpeker at det ikke er Bruun-Hansen som har skyld i alt. Det er jo styret som er øverste organ. Dessuten har jo Norling og trenere før ham godkjent eller til og med tatt initiativ til mange av de mislykkede spillerkjøpene. BT har til og med skrevet at Norling ”pekte på” Demidov, Karadas og Pedersen.

Til det siste først: Tror noen seriøst at det var den lett virkelighetsfjerne svensken som på eget initiativ trakk frem de tre spillerne? I så fall vil vi gjerne vite hvilke kamper Norling hadde sett dem i, og blitt imponert av spillerne. Demidov spilte fire kamper for Anzhi i 2013, en av dem borte mot Tromsø i november. Pedersen spilte stort sett på reservelaget til Barnsley. Karadas fikk Norling sett i kampene mot eget lag. Men med mindre Norling har en syk fetisjisme for reserveligaen i Nord-England eller sære europaligakamper kan han umulig ha hatt noe som helst forhold til de to andre.

Roald Bruun-Hansen er ikke sportssjef i Brann i navnet. Men alle som følger den klubben ser jo at han er det i gavnet. Hver gang han ”lykkes” med en overgang står han glisende i bakgrunnen. Han fortalte mediene i sommer at ”jeg har mange navn på blokken”. Han forhandler om kjøp og salg, har kontakten med agenter og fakser kontrakter i hytt og gevær. Er ikke dette sportssjef-oppgaver?

Kun et par ting mangler RBH i sin sportssjef-rolle: Teft, oversikt og fotballkompetanse. Det vet vi som har fulgt ham en stund, og som husker hvilken katastrofal spillerlogistikk Brann hadde i årene 2007-2009, da RBH også var sportssjef i navnet. Men det vet ikke Rikard Norling. Han har fått mancrush på det handlingssterke ”mannfolket” RBH, og har stolt på vurderingene. Og hvem sier nei til en ”landslagsspellar”?

Toppsjefen har ansvaret

VG slo denne uken fast at Brann har bommet på mer enn tre av fire spillerkjøp i perioden Roald Bruun-Hansen har vært i klubben. ”Dette er den viktigste grunnen til at Brann nå er i ferd med å rykke ned” skrev kommentator Knut Espen Svegården. Klarere - og riktigere - kan det ikke sies.

Nei, Roald Bruun-Hansen har ikke skyld i alle disse spillerkjøpene. Men han har ansvar for alle, og medskyld i de fleste. Han var direkte ansvarlig frem til 2009, men ble satt litt på sidelinjen da Steinar Nilsen og senere Skarsfjord fungerte i en slags managerrolle. Men høsten 2009 ble RBH sparket opp til stillingen som daglig leder - altså klubbdirektør - og den øverste ansvarlige også for avdeling sport. Det formelle ansvaret har derfor hele tiden vært hans, og i år har også det reelle ansvaret vært hans igjen. Selv om styret i november i fjor vedtok at Brann skulle ansette sportssjef, har det nemlig ikke skjedd. Enten har daglig leder bevisst trenert vedtaket. Eller så har den nye styrelederen gitt RBH beskjed om å gjøre det, uten at det er gjort et nytt styrevedtak om spørsmålet. Begge deler er ekstremt kritikkverdig og gir grunnlag for dyp mistillit.

Der er vi ved det neste punktet: Hvem er formelt ansvarlig for en fadese som den Brann har klart i år? Det er klart at treneren har mye skyld. Men trenere har kommet og gått i Brann siden 2007. Den sammenhengende nedturen vi har hatt kan ikke tilskrives trenere alene. I alle organisasjoner og bedrifter som mislykkes så kapitalt som Brann har gjort, er det toppledelsen som må ta ansvar. Nei, det er ikke RBH som slår feilpasningene i eget forsvar. Men til syvende og sist er det hans ansvar at det skjer - og hvis feilpasningene blir så mange at Brann rykker ned, så er det han som først og fremst må ta konsekvensen av det.

”The buck stops here” står det på skrivebordet til den amerikanske president. Det betyr at ansvaret stopper der. Presidenten kan ikke skylde på andre. Svikter ting i USA, er det hans ansvar til sist. Er svikten for graverende, er det presidenten som må gå av. Det samme skjer i en bedrift som går konkurs fordi en underordnet har trikset med tall. Administrerende direktør må gå. Roald Bruun-Hansen er Branns president og direktør på en gang. Det er han som driver Sportsklubben Brann.

Ja, styret er formelt over ham - og årsmøtet er over styret igjen. Men styret møtes en gang i måneden og årsmøtet samles en gang i året. Det blir garantert utskiftninger i styret på det kommende årsmøtet - Rolf Barmen kan allerede belage seg på mer fritid neste år - men det er og blir Bruun-Hansen som ER Sportsklubben Brann. Et skifte av styre har ingen reell verdi utover at de eventuelt avsetter daglig leder og ansetter en ny en.

Tid for krig

Vi hadde håpet at Roald Bruun-Hansen selv innså sitt ansvar og var voksen nok til å ta konsekvensen av det. Dessverre er det lite som tyder på det. Intervjuet med NRK fredag viste en mann som mente at ”Brann har mange uløste oppgaver som eg føler meg kapabel til å gå løs på”, som var ”motivert for å stå på” og ”skulle ta Brann opp igjen”. Når man i tillegg har en styreleder som tydeligvis ikke er villig til å ta SITT ansvar - nemlig å fortelle RBH at han må gå, da er det ingen annen utvei for oss som er Branns medlemmer og ”kunder” enn å bruke våre maktmidler.

Det kan bli stygt, og ting vil bli verre før det blir bedre. Men nå gjelder det holde felles front. All erfaring viser at det er to måter man kan påvirke Branns beslutninger på: Økonomisk boikott og unisone protester.

Det første kan vi gjøre ved å nekte å fornye partoutkort før Roald Bruun-Hansen slutter. Alle som allerede har fornyet partoutkortet, og dermed gitt fra seg denne maktmuligheten, kan sende mail til dfa@brann.no og rbh@brann.no med beskjed om man ønsker å kansellere kortet, og få pengene tilbakebetalt. Brann lovde en slik nedrykksgaranti da de åpnet sesongkortsalget, men håper selvsagt at ingen bruker den. Men nå er det viktig at flest mulig gjør det.

Hundrevis av kansellerte partoutkort vil gi Brann-ledelsen en enorm hodepine på toppen av dem de allerede har. Det blir et mareritt å administrere, og man vil svekke klubbens likviditet betydelig. Det kan bli problemer med å betale ut lønninger.

Det skal vi IKKE bry oss om. Kun massivt press og en økonomisk krise vil få disse menneskene til å kaste kortene. Husk at det står en formidabel økonomisk pressfaktor på motsatt side, nemlig Trond Mohn. I årevis har hans millioner talt mer enn våre millioner, fordi han har vært langt mer humørsyk og truende enn oss.

Protester i gatene, på sosiale medier og andre medier vil dessuten påvirke sponsorene. Ingen er så lettpåvirkelige som markedssjefer som ser at sponsorpengene deres blir brukt på et objekt som blir stadig mindre populært.

Det blir ikke harmonisk, østlendingene vil få oppfylt sine fordommer om bråkete bergensere og noen mennesker vil bli såret. Dette er bagateller mot viktigheten av at Brann får startet på bar bakke og kvittet seg med det største problemet de siste årene. Den beste måten å støtte laget nå, er å krige mot klubben. Det går snart over.

Ein positivitetsguide til Adecco

Eg har overraska meg sjølv denne sesongen. Eg pleier som regel å vere negativt innstilt, og tenkje det verste om ting. Det har gitt meg mykje fotballglede opp gjennom åra. Ein blir ikkje så skuffa når det går gale, og oppturane er store når det går bra. Men eitterkvart som sesongen har skride fram, og vi har nådd nye djupner på tabellen, har mykje av denne negativiteten snudd. Årets sesong har gjort meg til ein meister i å «tenke positivt». Årets sesong har gjort meg til ein mønsterelev på RBHs fotball- og supportarskule. For eit nedrykk vil bringe med seg mykje positivt. For det første er det mulig å tenkje seg at RBH blir nødt til å rydde kontoret sitt dersom vi rykkar ned. Då kan ein sesong i Adecco-land vise seg å bli reine skjærsilden, at vi kjem opp igjen derifrå som ein rensa klubb, klare til å spreie republikansk fotballånd like fram til Ullevaal. Heller eit slikt opphald, og stor framgang i åra etter, enn midt-på-tabellen-plasseringar i overskueleg framtid.

Ein ting er at vi kjem til å vinne kampar i Adecco, men den mest positive følgja av ein sesong i helvete er alle dei nye stadene vi skal besøke og oppleve. Difor har vi allereie no utarbeida ein positiv reiseguide for neste sesong. Tru meg, det kjem til å bli eit eventyr.

Vi startar på bunnen. Ulf Sandnes slår følgje med oss ned, og såleis ikkje noko nytt reisemål. Sandnes har ein gjøk i byvåpenet sitt, og dei som bur der omtalar seg sjølv som gjøkar også. Så for dei ornitologisk interesserte er dette eit eventyr av ein stad. Men oss andre dreg vidare til ein gamal klassikar. Vi skal til Mjøndalen.

Potetfest på Nedre Eiker i 2015

Mjøndalen kan minne litt om Lillestrøm, i form av at begge er såkalte «stasjonsbyar» og har pubar i gamle trehus. Og på same måten som Lillestrøm er ein større fotballby enn Oslo er Mjøndalen ein større fotballby enn Drammen. Ingen kan påstå at supportarane ikkje står last og brast med klubben sin. På kulturfronten må det nemnast at AC/DC-tributebandet Dirty Deeds kjem ifrå byen. I motsetnad til til dømes Råde har byen dessutan eit godt bibliotek. Å bytte ut Drammen med Mjøndalen kjem til å bli eit eventyr.

Å reise på bortetur til Østfold har alltid vore noko å glede seg til. I år traff vi til og med på systera til Per Egil Ahlsen i Sarpsborg. Og viss vi rykker ned får vi den originale Østfold-turen tilbake. Vi får dra til Fredrikstad, der våre nærmaste supportarslektningar bur. Det blir tid for pølse i vaffel, jangling på vollane og lange ballær på vingane. Jaudå, vi svergar til den same spelestilen, og er vi skikkeleg heldige treffer vi sikkert sjølvaste Per Egil Ahlsen denne gongen. Eller Raymond Kvisvik. Moro blir det. Å bytte ut Sarpsborg med Fredrikstad kjem til å bli eit eventyr.

Så moro er det ikkje å dra til Trøndelag. Og vi blir ikkje forskåna for denne skjebna i Adecco heller. Vi må til pers. Vi må til Ranheim. Det går rykter om at Ranheim har verdas to dårlegaste supportarsongar i respektive «Ra-ra-ra-ranheim» og «Adecco-KO-KO-KO». Det høyrest ille ut, men at det skal vere verre enn RBKs «Å-hei-å-hei-å-hei-åhå» har eg vondt for å tru. Sannsynlegheita for at vi kjem til å slå Ranheim er vilt større enn at vi slår RBK på Lerkendal. Å bytte ut RBK med Ranheim kjem til å bli eit eventyr.

Kan ein finne noko positivt med Bærum? Tja, fotballklubben har visst ei uttrykt målsetjing om å ikkje sleppe inn meir enn eitt mål i kvar kamp. Omtrent som oss der altså. Heimebana til Bærum heiter Kadettangen. Med eit slikt namn kan ein glatt sjå for seg at Jens Book Jensen sitt gjenferd tek hand om speakartjenestene på stadion. Vi kjem bokstaveleg tala til å valse over Bærum så dei ligg svimle att etter oss på Hovedøen. Det blir noko anna enn Nadderud. Å bytte ut Stabæk med Bærum kjem til å bli eit eventyr.

Som nevnt er Østfold for mange av oss eit kulinarisk høgdepunkt. Dei som svergar til meir sofistikert pausefyll kan glede seg til bortekampen mot Kristiansund. For i bacalaoens hovudstad veit dei korleis dei skal tilberede fisk. Så tru om ikkje denne borteturen nesten blir som å dra vekk for å kome heim? Songglade er dei også, då dei har eigen opera og greier. Dette minner om opplegget for ein god fest, så det er lov å håpe på laurdagskamp. Vi skal heller ikkje sjå vekk ifrå at det finst Molde-hat i byen. Å bytte ut Molde med Kristiansund kjem til å bli eit eventyr.

Til og med eit lokaloppgjer får vi med oss i Adecco. Vi slepp å køyre fleire timar i bil og ta ferje for å dra til naboen. Vi skal til Sotra. Vi skal spele mot Nest. Når eg leser på supporterklubben sine heimesider at det er forbudt å hetse NFF og dommarar er det så eg kan høyre Tommy Sulen sine positivitetsviser om att. Sidan dette skal vere ein positivitetsguide kan bortekompen fortone seg som eit høgdepunkt. På papiret. Det blir nok eit eventyr.

Kan nedrykket vårt vere første steg på vegen til lausriving av Vestlandet? Det er ein regnvåt tanke. For det er mange vestlandsklubbar i Adecco. Hødd er ein av dei. «Heia Hødd, slutt og kødd!» Jaudå, greitt nok det, men her blir det grillfest på Geir Hasunds altan ein gong om året. Då toler dei heilt sikkert at vi brenner ned pølseboda deira. Dette blir ikkje berre eit eventyr, det blir ein tur til himmelriket.

Bryne Stadion - ei perle på Jæren

No når eg fyrst er komen i gong, greier eg også å finne positive ting med Bryne. I Adecco slepp vi nemleg å møte Klanen, som alltid prøver å etterlikne bønder. I Bryne får vi sjå ekte vare. Har du lurt på kva som er den beste traktoren av John Deere og Massey Ferguson? Ikkje det? Ikkje eg, heller. Men eg ser likevel fram til å tileigne meg det ein på lærarskulespråket kallar taus kunnskap. Var det frå Bryne Mons Ivar Mjelde fekk metaforane om kapteinen som bjellesauen på laget? Tenk på kva Norling kjem opp med når han ser bølgjene slå inn over jærstrendene. Arne Garborg har gått og hengt seg. Det blir meir eventyr i vente.

Så er det høgdepunktet nesten heilt til slutt, og den staden som ligg høgast på kartet. Eg sitter og ber og tryglar om at dei skal berge ny Adecco-kontrakt. Eg snakkar om Alta. Her blir det helgetur same kva dag kampen går på. Det luktar stoff som Malmø-legender er sydd av. Her er ein kamp for dei motige. RBH tør ikkje dette. Det treng han ikkje heller. For eg vil satse vekk budsjettunderskotet på veddeløpsbana for reinsdyr som dei har der oppe. Det må bli eit eventyr.

Finst det då ikkje eit negativt gen i denne ligaen? Jau, så langt har eg kome over eitt: Strømmen. Det skal godt gjerast å glede seg til å dra til ein amputasjon av Lillestrøm. Her blir det meste som før, og vi er tilbake i Tippeligaen når sesongen er over.

Birøkter reddet av hunder ved Brann Stadion

Da mannen fikk muren mellom forhjulene og bakhjulene, fikk han uventet hjelp.

– Jeg var bare så klønete og uheldig, sier den mannlige birøkteren, som ber om å få være anonym fordi han synes biluhellet er så flaut.

Det var lørdag ettermiddag og Hasunds Hund-kamp ved Stadion, sør for Bergen sentrum.

Den mannlige birøkteren i 40-årene skulle hente bilen sin på parkeringsplassen da uhellet skjedde.

– Jeg skulle kjøre min vei, men så klarte jeg altså kunststykket å kjøre over og oppå muren. Der ble jeg stående med forhjulene på den ene siden og bakhjulene på den andre. Jeg sto helt fast, bom fast, sier han til EFIV.

Han kom seg verken frem eller tilbake.

– En ung gutt kom først bort til meg. Han trøstet meg og sa det ikke var så rart at jeg ikke hadde sett den der muren. Det var veldig hyggelig av ham, sier bergensmannen.

Men så toppet det seg virkelig enda mer.

– «Behöver ni hjälp?» ropte plutselig Steinar Soldal til meg! Og så kom han bort in person. Han mente det var nødvendig å løfte bilen av muren, men da trengte han forsterkninger. Så da kom plutselig halve Hunde-laget for å løfte, forteller mannen.

– Plutselig sto både Utestemmen og Minimjø der. De var utrolig hjelpsomme. Og vips så var dieseldyret løftet av muren. Soldal satte seg selv bak rattet og kjørte bilen på plass for meg. Jeg er så utrolig takknemlig. Håper de i Hasund leser EFIV, så jeg får takket og hilst til dem gjennom fanzinen!