Det er blitt sagt at få ting blir så fort historie som fotballkampar. At få ting blir så fort gløymt. Ikkje minst gjeld det dersom ting snur, frå motgang til ei slags form for medgang. Og noko har skjedd med Brann i løpet av sommaren. Det er slett ikkje slik at laget spelar sprudlande sexy-fotball ala Follo og Barcelona. Men det som no er blitt til ti kampar utan tap ser ut som den berømte flyten. Medgangsbølgja. Som er så lang at vi knapt legg merke til at vi er på den, så kanskje vi heller skal kalle det for ei medgangsdønning. Og det burde vere gode nyheter. For kven kan stoppe ei dønning? I alle fall ikkje det langt frå flomsikre Mjøndalen, om no Fru Fotball Fortuna sitt lodd skulle vise ein ny kvalikrunde mot brune trøyer opp mot førjulstida.
Med mild optimisme skal hausten erobrast. Den gode samtalen har slått rot i garderoben. Liksom.
Eg greier nemleg ikkje å bli med. Eg greier ikkje å komme meg vidare. For eg får ikkje fred frå spørsmåla. Eitt av dei spør: Kva var det som skjedde ute på jordet i Levanger tysdag 21. mai 2015? Og nye melder seg: Var det dagen då alle endeleg innsåg at den svenske keisaren ikkje hadde verken klede eller drakt på seg? Var det dagen då Rikard Norling møtte ein evig dom som ein sjarmerande sjarlatan, som berre Brann var i stand til å avsløre? I historiebøkene ser det slik ut. Men eg meiner det framleis er grunn til å dvele ved kampen. Å ikkje la den bli historie. Eg skal søren meg ikkje gløyme. Aldri.
For her kjem litt alternativ historieskriving. Kampen mot Levanger var ingen av delane ovanfor. Kampen var tvert om eitt av dei største svika som er blitt utført i Brann si historie. Var det slik at spelarane verkeleg ikkje evna å slå ein pasning som traff medspelar? Var det slik at dei ikkje greidde dempe ein ball? At det brått var kvantefysikk og noko som skjedde i andre dimensjonar? Går det an å gløyme ting som ein har lært i grunnkurs? Elementær fotball? Er det muleg å spele ein kamp utan at det går meldingar frå hjernen og ut til armar og bein? Er det muleg å gløyme å sykle etter at du har lært det? Kan Tore Andrè Flo bli ein hedersmann? Kan Kristoffer Larsen velgje Barbie og Ken som motiv på ei ny tatovering? Kan Fredrik Haugen be frisøren om 80-talspermanent? Kan Kristoffer Barmen gå på antabus? Kan Erlend Hanstveit digge Ibiza-tekno? Kan Piotr bytte ut Chuck Norris med Hugh Grant? Kunne Marcus Pedersen ha bytta ut sminkøsene på Metro med fruene på Lido? Kunne Kjell Tennfjord spurt om å få stille som styreleiar etter skandaleårsmøtet?
Dersom det var slik at spelarane i Levanger-kampen gjorde sitt beste, ja, så er det å likne med at alt dette skulle skjedd. Samtidig. Og då ville dei vore tilgitt. Men slike ting skjer ikkje. Så dermed blir konklusjonen at den kampen var ein sabotasjeaksjon mot Rikard Norling. For berre nokre dagar seinare, så var det den same gjengen som kom på bana, men all erfaring og kunnskap, som verka tapt mot Levanger, det var no tilbake i fullt mon. Når vi kom til bortekampen i cupen mot Bryne var det liten avstand mellom lagdelane. Difor vann vi. Utan at LAN hadde hatt ei full treningsøkt med gjengen. Etter 16.mai-kampen stod ein fortvila Norling framfor Frydenbø og prøvde å forklare at avstanden mellom lagdelane var for stor. Med andre ord hadde han prøvd å innprente i ein og ein halv sesong noko som dei fekk til med det same flyet hans tok bakken på Arlanda. Brann bestod med andre ord av ein gjeng totalt utan ære og stolthet for yrket sitt. Dei var elendige handverkarar.
For ikkje å snakke om den sutrete haldninga. Ta for eksempel Jonas Grønner. Han som hausten før så presteprektig stod fram og proklamerte at jaudå, hadde han vore med på å føre Brann ned, så var det hans fordømte plikt å hjelpe klubben opp att. Men det gjekk ikkje mange fortjente kampar på benken før klaginga i media tok til. Og korleis var klagen utforma? Vekke var alt snakket om å sette laget føre seg sjølv i alle fall. For her var det kun snakk om eigeninteresser. Det var kun snakk om å «tenke på min egen utvikling», som om han ikkje hadde noko ansvar sjølv for at han var for dårlig til ein fast plass i midtforsvaret. Han smurte attpåtil på med at landslagsplassen hans på U21-laget kom til å stå i fare dersom han ikkje fekk speletid. Så der er fokuset altså! På seg sjølv og … og … landslaget! Det er i slike stunder synging og støtten frå tribuna set seg fast i halsen på meg. Og eg får heller lyst til å rope som i sommarens tribunehit frå Bjarte Hundvin og Felt H:
«Rykk meg opp, din late stokk! Overbetalte snyltar!»
fredag 2. oktober 2015
tirsdag 23. juni 2015
Analyse begynner med anal. Jeg bare nevner det.
Det går altså mot kunstgress på
Stadion. Hvordan skal man nå få gravd ned en geit ved
cornerflagget? Bit for bit drives sjelen ut av fotballen. Det er bare
sånn det er.
Et av argumentene for kunstgress er at
det blir lettere å kombinere med analyseverktøy. Ja, ingen grunn
til å tvile på det. Hvorfor ikke veve inn et grid av sensorer i
matten slik at man kan ha full kontroll i sanntid på hvor spillerne
til enhver tid er, hvor mange meter de har løpt, hvordan pulsen er
og om de fiser mye hvis de får bananer i pausen. Tenk så gøy det
blir.
Brentfordmanageren måtte skiftes ut
til tross for at de har prestert tidenes beste sesong.
Bedriftsledelsen der skal fra nå av kjøpe inn spillere på grunnlag
av matematiske modeller, statistikk og analyse og det ble for drøyt
for manager Warburton. Det er den veien det går. Analyse.
Statistikk. Du kommer aldri til å få se en Kniksen igjen på
Stadion. Du trenger ikke engang håpe på det når fotballingeniørene
snart har drevet ut siste rest av uforutsigbarhet og kreativitet.
Skulle det dukke opp en unge med kreativitet som blir lagt merke til,
er det bare å sette gutten på flyet til Barcelona med en gang. Det
vil uansett ikke bli noe klima for å utvikle typpete typer her.
Og når vi snakker om klima, så er det
bare å legge planer for å få bygget tak over kunstgresset også.
Det kommer nok om ikke lenge. Tidene med den magiske comboen
duskregn, flomlys og nedrykkstrid er passé. Etter at Norling
forsvant har vi vel opplevd akkurat det for siste gang.
Du trenger ikke statistikk for å se at Kristoffer Larsen ikke bruker nok tid på å dundre skudd etter skudd på mål på trening. Du kan bare se på armen hans. Du trenger heller ikke statistikk for å få vite hvor mange ganger Fredrik Haugen har nikket ballen i mål. Det er jo bare å se at håret ligger som det skal, så ser du at han åpenbart har med melding hemefra, fra sin mor og de, om at han er fritatt for hodeballer. Men av og til treffer Larsen med et nydelig skudd eller Haugen med en frekk stikkpasning. Det er jo litt derfor vi elsker og hater å ha de på banen. Sånn at vi kan rable når de gjør det spektakulære og hetse når de er bås. Og for å være ærlig så er de mest bås. Det vil analyseverktøyet snart finne ut og så ser vi de aldri igjen.
Men altså, kunstgress. Det er klart
det er bedre å spille på. Bedre å vokse opp på. Enn grus. Drømmen
i oppveksten var å få spille på gress, hvis man var så heldig å
komme i pulje med et lag som disponerte en gressbane i godt vær.
Drømmen om å spille på Stadion. Hva drømmer lilleputtene om i dag
når magien blir borte?
Åtte år gammel fikk jeg første gang
øye på mitt favorittlag i England i et Alle Menn på utedassen på
hytten. Glem nakne damer. Et lagbilde som viser 11 mann. Ikke 24
eller 36 eller 108 som i Arsenal eller Barcelona. Bildet er tatt
etter kamp. 11 mann i hvite drakter eller rettere sagt: drakter som
hadde vært hvite 90 minutter tidligere. Det var lett å se hvem som
kunne sklitakle på det laget. Helt uten å føre statistikk. Det
kunne de nemlig alle sammen. 11 deilige skitne menn. Helt ekte
mannfolk rett og slett. På et skittent, skittent lag.
Hvordan vekker du lidenskapen når alt
bare blir gjennomsnittlig, analysert og programmert?
onsdag 11. mars 2015
Hva skjedde på årsmøtet? Om skjulte agendaer og Tennfjords underlige forklaringer
Årsmøtet
i Sportsklubben Brann var en rolig og harmonisk opplevelse - i to
timer. Det som skjedde siste timen har sikret sportsklubben en
klovneforside i VG, oppslag i Daily Mail og Kvällsposten og enorme
mengder debatt og krangling i lokalmedia og sosiale medier. Akkurat i
dette tilfellet kan det nok diskuteres om all PR er god PR - men hvor
mange andre nivå 2-lag klarer å dominere sportssidene?
Det
har kommet så mange påstander og har versert så mange ulike
virkelighetsoppfatninger om hva som egentlig skjedde, at EFIV - vårt
fanzinenavn tro - har behov for å sette en fot i bakken og
rekapitulere hvordan vi ser på situasjonen.
La
oss først bli enige om hva som var det oppsiktsvekkende på
årsmøtet. Var det at en benkeforslag på nytt styremedlem ble stemt
inn med 137 stemmer mot 117, og at valgkomiteen dermed bare fikk
vedtatt fem av de seks de foreslo i styret?
Nei,
det er ærlig talt ikke særlig nyhetsverdig. Benkeforslag har det
vært flere ganger før på Brann-årsmøter. For fire år siden,
under det såkalte “supporterkuppet” kom det inn to benkeforslag
i styret. Daværende styreleder Lars Moldestad likte det ikke, men
godtok resultatet og tok det profesjonelt.
Benkeforslag
og kamp om styreplasser er heller ikke uvanlig i andre eliteserielags
årsmøter. To meget ferske eksempler:
- Lillestrøm hadde årsmøte 26.februar. Der ble valgkomiteens styrelederkandidat vraket, og benkeforslaget Odd Iver Pellfoch ble valgt til styret med 50 mot 49 stemmer. Og som Dagbladet skriver: Det har vært turbulent på flere av årsmøtene de siste årene.
- Viking ASA og Viking FK har felles styre. Der har det nå i mars oppstått full krangel mellom medlemmene og aksjonærene om hvem som skal sitte i styret. Aksjonærene presser på for Geir Solstad som styreleder, men valgkomiteen gikk for Charlie Granfelt. Slaget står på årsmøtene.
Mange
husker sikkert også rabalderårsmøtet i Rosenborg for et par år
siden, eller kampen om plassene i NFFs forbundsstyre. Og vi kan nevne
en rekke eksempler på benkeforslag som er stemt inn i partipolitikk,
organisasjoner og ikke minst i store aksjeselskap, der
generalforsamlingene ofte har flere kandidater til de samme
styreplassene.
Da
stemmer man, og så får flertallet viljen sin. Det kalles demokrati.
Eller den verste styreformen, bortsett fra alle andre som er prøvd,
som Churchill sa.
Ja,
det velges en valgkomite på årsmøtet året før, som skal
forberede en innstilling på styret til neste årsmøte. De gjør
ofte en grundig jobb, og man skal selvsagt lytte nøye til hva de
kommer frem til. Underveis kan man også spille inn sine ønskede
kandidater, og det var behørig gjort fra både supportermiljøet og
andre deler av medlemsmassen denne gangen. Det var flere møter og
runder med diskusjoner, og konklusjonen fra Bataljonen, BGG, deler av Felt Z-miljøet og andre supportere var at Åshild Samnøy fortsatt var deres kandidat.
Valgkomiteens flertall hørte ikke med det øret.
Som
det kommer frem av brann.nos artikkel om innstillingen - valgkomiteen
klarte ikke å bli helt enige. Det skjer ganske ofte i slike
komiteer. Da tas det vanligvis ut dissens fra ett eller flere
medlemmer. I dette tilfellet sto det kun en setning om at det var
“meningsforskjeller” i komiteen. Innstillingen var altså lagt
frem av en splittet komite, noe som i seg selv svekker den noe.
Dessuten
var det misnøye i flere medlemsmiljøer over at ingen av deres
innspill var tatt hensyn til. Komiteens flertall hadde bevisst valgt
eksterne, såkalte “profesjonelle” kandidater - folk uten særlig tilknytning til klubben. Det kan være gode grunner til å
hente inn folk utenfra, og de fleste var ganske fornøyd med CV-en
til de nye kandidatene. Men mange mente altså at det manglet et
“klubbmenneske” i miksen, det vil si en som hadde god kjennskap
til de mange ulike delene av klubben, fra aldersbestemte lag til
A-laget, fra Store Stå til VIP-losjene.
Det var også misnøye blant mange med at kompetansekravene valgkomiteen var for ensidig opptatt av enkle CV-punkter, og at det var lagt for lite vekt på punkter som organisasjonskunnskap og klubbforståelse. Komiteens konfronterende linje i media gjorde heller ikke stemningen bedre.
Valgkomiteens innstilling er kun det - en innstilling, som årsmøtet står fritt til endre. Det bør nok ikke gjøres i unøde, men det skjer altså rett som det er.
Noe
som derimot ikke skjer ofte, er at en nyvalgt leder trekker seg 70
minutter etter at han er valgt. I følge Arne Njøten, mangeårig
lovfortolker i Norges idrettsforbund, hadde han aldri hørt om noe
liknende. Det er altså Tennfjords beslutning om å trekke seg, og at
andre nyinnvalgte fulgte ham solidarisk, som er den oppsiktvekkende
nyheten, ikke at det kom inn et benkeforslag.
“Jeg
er treneren, og ønsker å ta ut det beste laget” sa Tennfjord. Men
slik er det rett og slett ikke. Brann har ikke presidentvalg. Det
velges ikke én person, som så kan ta ut sine egne styremedlemmer.
Det velges en rekke individuelle styremedlemmer, som til sammen
utgjør et styre. Dersom vi skulle hatt systemet Tennfjord ønsker,
måtte man hatt minst to styreleder-kandidater med hvert sitt “team”,
som drev valgkamp i forkant av årsmøtet. Slik er det i Barcelona og
Madrid, men altså ikke i Norge.
Det
betyr ikke at det er likegyldig hvem styrelederen ønsker å ha i
styret. Det er selvsagt noe valgkomiteen bør ta hensyn til, for man
ønsker jo et styre som kan samarbeide. Men det trenger ikke å være
det eneste hensynet valgkomiteen tar.
I
etterkant har Tennfjord forklart den oppsiktsvekkende avgjørelsen
med at han gikk glipp av viktig kompetanse som han trengte for å
gjøre den jobben han ville i styreledervervet. Da var det i følge
ham selv både modent og riktig å trekke seg og sine ut.
“Jeg
fritar meg selv for all skyld”, som han ganske minneverdig
konkluderte på NRK. Så da var vel det avgjort..
Det
var altså advokaten Nina Sandnes som røk ut av styrekabalen i
valget, og ble erstattet av en høyskolelektor, noe som i følge
Tennfjord og hans apolegeter gjorde det plent umulig for Tennfjord å
lede et styre. Juridisk kompetanse i form av advokat var plutselig
helt avgjørende for et styre i en norsk fotballklubb. Ja vel - men
da er det jo litt pussig at Tennfjord har vært styreleder i Aalesund
i fire år uten å ha noen advokat i styret der. Såvidt vi kan se
besto styret som Tennfjord ledet av en del forretningsfolk, en
ledende huseier og en seniorrådgiver i Kystverket. Også
i Ålesund er det årsmøter, og da burde vel Tennfjord insistert på
å få inn en advokat i styret også der? Resultatet av Tennfjords
styre var uansett tre år på rad med underskudd, og høyst
middelmådige sportslige resultater.
Skjermdump: ba.no |
Og
hvis det var jussen som var så avgjørende å få inn, så kunne jo
Tennfjord sagt det på årsmøtet. Hadde han sagt “Jeg vil svært
gjerne ha inn Nina Sandnes fordi...” og snakket for henne (vanlig
kutyme er altså at man snakker FOR de kandidatene man ønsker inn,
ikke MOT de man ikke vil ha inn), så hadde han ganske sikkert fått
viljen sin. Det var ingen motvilje mot Sandnes i salen, så da hadde
trolig en god del heller stemt på henne enn Tom Georg Olsen, som jo
strengt tatt har en kompetanse som andre i styret også hadde:
Direktør i IT-selskap (som Lie-Nielsen) og tidligere styreleder i
toppklubb (som Tennfjord).
Dessuten
- som vi skal se - oppstod det like før og under årsmøtet to
åpninger for at Tennfjord kunne løse hele floken, uten å gi avkall
på den hellige økonomi- og juskompetansen. Først da Liv Grete
Skjelbreid ga beskjed om at hun ville trekke seg. Dernest da Tom
Georg Olsen tilbød seg å trekke seg. Tennfjord lot være å bruke
disse mulighetene - noe som i klartekst viser at han ikke har fortalt
sannheten om sine beveggrunner.
Tennfjords
to tapte (?) sjanser
Nummer
1: Liv Grete Skjelbreid gir beskjed om at hun vil ut av styret. Dette
ble altså opplyst til årsmøtet i samme slengen som Tennfjord trakk
seg sammen med Arild Christiansen og Tom Georg Olsen.
Så
er spørsmålet: Hvorfor trakk Skjelbreid seg - og ikke minst NÅR
gjorde hun det? Det nærmeste vi kommer svaret er et intervju hungjorde med Dagbladet med tittelen “Liv Grete: - Ville slutta i
styret uansett”.
Der
sier hun blant annet følgende:
-
Faktisk bestemte jeg meg allerede dagen før årsmøtet.
-
Du trekker deg altså ikke fordi Samnøy ble valgt inn i styret, på
benkeforslag?
-
Nei. Jeg er lei av jakten på syndebukker. Jeg er god venn med alle.
Sannheten er at jeg hadde større ambisjoner for eget verv enn det
jeg klarte å oppnå. Jeg har det ganske travelt, og når jeg ikke
følte at jeg fikk gjort en god nok jobb, så ble avgjørelsen at jeg
trekker meg, sier Skjelbreid.
OK.
Hva betyr egentlig dette? Skjelbreid sier at hun bestemte seg dagen
før, og at hun trakk seg uavhengig av valgresultatet (selv var hun
ikke på valg). Hvis det stemmer, er det virkelig noe muffens her.
For hvis hun bestemte seg dagen før, må vi jo anta at beskjeden ble
gitt i god tid før årsmøtet startet. Det er jo også det eneste
logiske. For hvis hun uansett skulle trekke seg, ville det jo blitt
et hull i styret. Da må selvsagt årsmøtet få vite det FØR
valget, slik at hullet kan fylles med en gang.
Og
så var man jo i den heldige situasjon at kandidaten til å fylle
dette hullet satt klar: Åshild Samnøy stilte jo til valg. En slik
løsning ville sikret Tennfjord alle sine uvurderlige
kompetansemennesker - utenom skiskytingskompetansen - samtidig som
det ville roet de som var misfornøyde i salen. Et kinderegg, skulle
man tro.
Men
ingen informerte årsmøtet om dette før valget. Gitt at Dagbladets
versjon er rett, er det derfor all grunn til å spørre om noen
BEVISST holdt tilbake denne informasjonen, for å hindre et utfall
det Samnøy komme inn i styret. Hvem? Det virker som om Tennfjord
visste det. Og vi må jo anta at Skjelbreid har informert sittende
styreleder Rolf Barmen.
Nummer
2: Tom Georg Olsen tilbyr å trekke seg. I
løpet av kvelden skjønte en del på stemningen i salen hvilken vei
det gikk. En av dem var styrekandidat Tom Georg Olsen. Til Dagbladetforteller han at han tilbød seg å trekke seg, slik at man skulle
slippe rabalder, og Tennfjord kunne bli styreleder.
-
Da jeg foreslo for Kjell å trekke meg, var han tydelig på at han
ikke kom til å ta jobben som styreleder om ikke valgkomitéens
innstilling ble fulgt, fortalte Olsen.
Med andre ord: Med den løsningen kunne Tennfjord fått inn både advokaten og økonomisjefen. Han hadde mistet Olsen, og måtte tåle at det satt en høyskolelektor som ikke “hadde rett kompetanse” i styrerommet, men til gjengjeld sluppet benkeforslag. Men Tennfjord ville ikke ta jobben om det ble en eneste endring i valgkomiteens innstilling.
Hva
er forklaringen på denne oppførselen fra Tennfjords side? Er det
som han sier - at valgkomiteens innstilling akkurat inneholdt den
kompetansen som er tvingende nødvendig for å drive en fotballklubb?
At det ikke er mulig å få gjort noe som helst uten både Olsen,
Christiansen og Sandnes? Som sagt, da er det litt rart at det
tilsynelatende gikk greit uten tilsvarende mennesker i AaFK. Og at de
færreste norske fotballstyrer inneholder alle de tre
kompetansene på en gang.
Anti-demokraten
Vi
finner bare to mulige forklaringer: Enten er Tennfjord prinsipielt
imot at årsmøtet i en klubb skal blande seg inn i styrevalg, eller
så ville han for alt i verden hindre at Åshild Samnøy kom inn i
styret, og malte seg inn i et hjørne.
Den
første forklaringen kan stemme med Tennfjords mildt sagt forvirrede
uttalelser om klubbdemokrati da han trakk seg, Setninger som “min
lojalitet ligger hos valgkomiteen. Det er de som er mine
oppdragsgivere” og “Demokrati handler også om at man ikke alltid
får viljen sin. Jeg liker ikke folk som ikke kan akseptere det.
Dette er en vanskelig situasjon, men jeg gir herved beskjed om at jeg
trekker meg” etter at han nettopp hadde opplevd å ikke få viljen
sin, trendet på twitter og skapte vantro reaksjoner blant alle som
har vært litt delaktige i organisasjonsliv.
Det
kan altså hende at Tennfjord er en slags anti-demokrat, en
småfascistisk ledertype som hadde bestemt seg å statuere et
eksempel overfor disse “jæla supportarane” som vil være med å
ha en mening om klubbens drift. Det gjør ham ikke akkurat til noen
mer attraktiv lederkandidat. Men det kan stemme med alt man vet om
Stormen og AaFK. Og det er jo lett ironisk siden han tidligere på
årsmøtet sa at det eneste han hadde misunt Brann i årene i AaFK,
var nettopp supporterne.
Men den andre forklaringen er enda mindre fordelaktig for Tennfjord: At han er en del av en stygg vendetta mot dem som turde å stå opp mot alfahann-duoen Barmen/Bruun-Hansen i løpet av den katastrofale 2014-sesongen. At Barmen ikke kan fordra Samnøy, var jo soleklart under årsmøtet. Barmen hadde ikke akkurat pokerfjes. Bruun-Hansen vet selvsagt at Samnøy hadde en viktig stemme da styret ikke ga ham tillit etter evalueringen, noe som fikk ham til å trekke seg. Det vet selvsagt også RBHs gode venn Trond Mohn.
Vi
vet ikke, men basert på den frenetiske aktiviteten som var i dagene
før årsmøtet, var det tydelig at kampanjen mot Samnøy var
ekstremt viktig for enkelte. Avtroppende styreleder Rolf Barmen
ringte til den ene etter den andre for overbevise dem om at Samnøy
ikke var kompetent - og dessuten at hun visstnok var “illojal”.
Valgkomiteens leder Hilde Lekven gjorde det samme før innstllingen ble lagt frem, og brukte
argumenter som hørtes ut som om de kom fra munnen til Barmen.
Flere
av påstandene fra Barmen/Lekven kunne man ganske lett få avkreftet
ved å snakke med andre som kjente styrearbeidet godt. Både
avtroppende nestleder Mette Nora Sætre og andre i styret gir for eksempel Samnøy rosende omtale.
En
benk i solen, en taburett i skjul
Det
er altså ikke medlemsdemokratiet som har hatt skjulte agendaer i
denne saken. Hva er mer åpent enn å stille et benkeforslag, gi
valgkomiteen og styret beskjed om benkeforslaget i god tid (allerede
dagen etter at valgkomiteen la frem sin innstilling uten Åshild
Samnøy) og så la årsmøtet demokratisk avgjøre det?
Det
har ikke vært noen hemmelige møter, ingen skjult mobilisering for å få
folk til å stille på årsmøtet og ingen skjult valgkamp. Ja, det
var et møte mellom de frivillige/tirsdagsgjengen og enkelte
supportere (kanskje 10 stykker). Det var så lite hemmelig som det er
mulig å få det. Møtet fant sted på Stadion(!), var annonsert til
alle på forhånd og et medlem av valgkomiteen var til og med til
stede. Formålet var ganske enkelt: kunne vi kanalisere vår felles
misnøye med innstillingen til ett eller to forslag? Dette er helt
vanlig i forkant av et årsmøte, det ville vært meningsløst hvis
det kom en drøss med benkeforslag.
Åshild
Samnøy var altså den personen som mange kunne stille seg bak. Det
viser at hun er langt mer enn en “supporterkandidat”, som media
ynder å kalle henne. Hun er dypt forankret i klubben Brann, og har
støttespillere både blant frivillige, utviklingsavdelingen,
sittende styre og til og med blant spillerne på A-laget.
Hva
motviljen mot Samnøy bunner i, er et mysterium for oss som støttet
henne. Vi har vært helt åpne om hvorfor vi mener hun er en god
kandidat - motstanderne har kommet med påstander som har vist seg
ikke å stemme, dulgte antydninger og nedsnakking. De viste også
liten vilje til å snakke opp sine egne kandidater, og da gikk valget
som det måtte gå: 70 prosent av medlemmene på årsmøtet ønsket
Samnøy i styret. De som stemte henne inn var i all hovedsak vanlige medlemmer uten noen spesiell tilhørighet til noen såkalte grupperinger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)