SVIKET

Det er blitt sagt at få ting blir så fort historie som fotballkampar. At få ting blir så fort gløymt. Ikkje minst gjeld det dersom ting snur, frå motgang til ei slags form for medgang. Og noko har skjedd med Brann i løpet av sommaren. Det er slett ikkje slik at laget spelar sprudlande sexy-fotball ala Follo og Barcelona. Men det som no er blitt til ti kampar utan tap ser ut som den berømte flyten. Medgangsbølgja. Som er så lang at vi knapt legg merke til at vi er på den, så kanskje vi heller skal kalle det for ei medgangsdønning. Og det burde vere gode nyheter. For kven kan stoppe ei dønning? I alle fall ikkje det langt frå flomsikre Mjøndalen, om no Fru Fotball Fortuna sitt lodd skulle vise ein ny kvalikrunde mot brune trøyer opp mot førjulstida.

Med mild optimisme skal hausten erobrast. Den gode samtalen har slått rot i garderoben. Liksom.

Eg greier nemleg ikkje å bli med. Eg greier ikkje å komme meg vidare. For eg får ikkje fred frå spørsmåla. Eitt av dei spør: Kva var det som skjedde ute på jordet i Levanger tysdag 21. mai 2015? Og nye melder seg: Var det dagen då alle endeleg innsåg at den svenske keisaren ikkje hadde verken klede eller drakt på seg? Var det dagen då Rikard Norling møtte ein evig dom som ein sjarmerande sjarlatan, som berre Brann var i stand til å avsløre? I historiebøkene ser det slik ut. Men eg meiner det framleis er grunn til å dvele ved kampen. Å ikkje la den bli historie. Eg skal søren meg ikkje gløyme. Aldri.

For her kjem litt alternativ historieskriving. Kampen mot Levanger var ingen av delane ovanfor. Kampen var tvert om eitt av dei største svika som er blitt utført i Brann si historie. Var det slik at spelarane verkeleg ikkje evna å slå ein pasning som traff medspelar? Var det slik at dei ikkje greidde dempe ein ball? At det brått var kvantefysikk og noko som skjedde i andre dimensjonar? Går det an å gløyme ting som ein har lært i grunnkurs? Elementær fotball? Er det muleg å spele ein kamp utan at det går meldingar frå hjernen og ut til armar og bein? Er det muleg å gløyme å sykle etter at du har lært det? Kan Tore Andrè Flo bli ein hedersmann? Kan Kristoffer Larsen velgje Barbie og Ken som motiv på ei ny tatovering? Kan Fredrik Haugen be frisøren om 80-talspermanent? Kan Kristoffer Barmen gå på antabus? Kan Erlend Hanstveit digge Ibiza-tekno? Kan Piotr bytte ut Chuck Norris med Hugh Grant? Kunne Marcus Pedersen ha bytta ut sminkøsene på Metro med fruene på Lido? Kunne Kjell Tennfjord spurt om å få stille som styreleiar etter skandaleårsmøtet?

Dersom det var slik at spelarane i Levanger-kampen gjorde sitt beste, ja, så er det å likne med at alt dette skulle skjedd. Samtidig. Og då ville dei vore tilgitt. Men slike ting skjer ikkje. Så dermed blir konklusjonen at den kampen var ein sabotasjeaksjon mot Rikard Norling. For berre nokre dagar seinare, så var det den same gjengen som kom på bana, men all erfaring og kunnskap, som verka tapt mot Levanger, det var no tilbake i fullt mon. Når vi kom til bortekampen i cupen mot Bryne var det liten avstand mellom lagdelane. Difor vann vi. Utan at LAN hadde hatt ei full treningsøkt med gjengen. Etter 16.mai-kampen stod ein fortvila Norling framfor Frydenbø og prøvde å forklare at avstanden mellom lagdelane var for stor. Med andre ord hadde han prøvd å innprente i ein og ein halv sesong noko som dei fekk til med det same flyet hans tok bakken på Arlanda. Brann bestod med andre ord av ein gjeng totalt utan ære og stolthet for yrket sitt. Dei var elendige handverkarar.

For ikkje å snakke om den sutrete haldninga. Ta for eksempel Jonas Grønner. Han som hausten før så presteprektig stod fram og proklamerte at jaudå, hadde han vore med på å føre Brann ned, så var det hans fordømte plikt å hjelpe klubben opp att. Men det gjekk ikkje mange fortjente kampar på benken før klaginga i media tok til. Og korleis var klagen utforma? Vekke var alt snakket om å sette laget føre seg sjølv i alle fall. For her var det kun snakk om eigeninteresser. Det var kun snakk om å «tenke på min egen utvikling», som om han ikkje hadde noko ansvar sjølv for at han var for dårlig til ein fast plass i midtforsvaret. Han smurte attpåtil på med at landslagsplassen hans på U21-laget kom til å stå i fare dersom han ikkje fekk speletid. Så der er fokuset altså! På seg sjølv og … og … landslaget! Det er i slike stunder synging og støtten frå tribuna set seg fast i halsen på meg. Og eg får heller lyst til å rope som i sommarens tribunehit frå Bjarte Hundvin og Felt H:

«Rykk meg opp, din late stokk! Overbetalte snyltar!»

Analyse begynner med anal. Jeg bare nevner det.

Det går altså mot kunstgress på Stadion. Hvordan skal man nå få gravd ned en geit ved cornerflagget? Bit for bit drives sjelen ut av fotballen. Det er bare sånn det er.

Et av argumentene for kunstgress er at det blir lettere å kombinere med analyseverktøy. Ja, ingen grunn til å tvile på det. Hvorfor ikke veve inn et grid av sensorer i matten slik at man kan ha full kontroll i sanntid på hvor spillerne til enhver tid er, hvor mange meter de har løpt, hvordan pulsen er og om de fiser mye hvis de får bananer i pausen. Tenk så gøy det blir.

Brentfordmanageren måtte skiftes ut til tross for at de har prestert tidenes beste sesong. Bedriftsledelsen der skal fra nå av kjøpe inn spillere på grunnlag av matematiske modeller, statistikk og analyse og det ble for drøyt for manager Warburton. Det er den veien det går. Analyse. Statistikk. Du kommer aldri til å få se en Kniksen igjen på Stadion. Du trenger ikke engang håpe på det når fotballingeniørene snart har drevet ut siste rest av uforutsigbarhet og kreativitet. Skulle det dukke opp en unge med kreativitet som blir lagt merke til, er det bare å sette gutten på flyet til Barcelona med en gang. Det vil uansett ikke bli noe klima for å utvikle typpete typer her.

Og når vi snakker om klima, så er det bare å legge planer for å få bygget tak over kunstgresset også. Det kommer nok om ikke lenge. Tidene med den magiske comboen duskregn, flomlys og nedrykkstrid er passé. Etter at Norling forsvant har vi vel opplevd akkurat det for siste gang.

Du trenger ikke statistikk for å se at Kristoffer Larsen ikke bruker nok tid på å dundre skudd etter skudd på mål på trening. Du kan bare se på armen hans. Du trenger heller ikke statistikk for å få vite hvor mange ganger Fredrik Haugen har nikket ballen i mål. Det er jo bare å se at håret ligger som det skal, så ser du at han åpenbart har med melding hemefra, fra sin mor og de, om at han er fritatt for hodeballer. Men av og til treffer Larsen med et nydelig skudd eller Haugen med en frekk stikkpasning. Det er jo litt derfor vi elsker og hater å ha de på banen. Sånn at vi kan rable når de gjør det spektakulære og hetse når de er bås. Og for å være ærlig så er de mest bås. Det vil analyseverktøyet snart finne ut og så ser vi de aldri igjen.

Men altså, kunstgress. Det er klart det er bedre å spille på. Bedre å vokse opp på. Enn grus. Drømmen i oppveksten var å få spille på gress, hvis man var så heldig å komme i pulje med et lag som disponerte en gressbane i godt vær. Drømmen om å spille på Stadion. Hva drømmer lilleputtene om i dag når magien blir borte?

Åtte år gammel fikk jeg første gang øye på mitt favorittlag i England i et Alle Menn på utedassen på hytten. Glem nakne damer. Et lagbilde som viser 11 mann. Ikke 24 eller 36 eller 108 som i Arsenal eller Barcelona. Bildet er tatt etter kamp. 11 mann i hvite drakter eller rettere sagt: drakter som hadde vært hvite 90 minutter tidligere. Det var lett å se hvem som kunne sklitakle på det laget. Helt uten å føre statistikk. Det kunne de nemlig alle sammen. 11 deilige skitne menn. Helt ekte mannfolk rett og slett. På et skittent, skittent lag. 

Hvordan vekker du lidenskapen når alt bare blir gjennomsnittlig, analysert og programmert?

Hva skjedde på årsmøtet? Om skjulte agendaer og Tennfjords underlige forklaringer

Årsmøtet i Sportsklubben Brann var en rolig og harmonisk opplevelse - i to timer. Det som skjedde siste timen har sikret sportsklubben en klovneforside i VG, oppslag i Daily Mail og Kvällsposten og enorme mengder debatt og krangling i lokalmedia og sosiale medier. Akkurat i dette tilfellet kan det nok diskuteres om all PR er god PR - men hvor mange andre nivå 2-lag klarer å dominere sportssidene?

Det har kommet så mange påstander og har versert så mange ulike virkelighetsoppfatninger om hva som egentlig skjedde, at EFIV - vårt fanzinenavn tro - har behov for å sette en fot i bakken og rekapitulere hvordan vi ser på situasjonen.

Benkeforslag: Gjesp..

La oss først bli enige om hva som var det oppsiktsvekkende på årsmøtet. Var det at en benkeforslag på nytt styremedlem ble stemt inn med 137 stemmer mot 117, og at valgkomiteen dermed bare fikk vedtatt fem av de seks de foreslo i styret?

Nei, det er ærlig talt ikke særlig nyhetsverdig. Benkeforslag har det vært flere ganger før på Brann-årsmøter. For fire år siden, under det såkalte “supporterkuppet” kom det inn to benkeforslag i styret. Daværende styreleder Lars Moldestad likte det ikke, men godtok resultatet og tok det profesjonelt.

Benkeforslag og kamp om styreplasser er heller ikke uvanlig i andre eliteserielags årsmøter. To meget ferske eksempler:

• Lillestrøm hadde årsmøte 26.februar. Der ble valgkomiteens styrelederkandidat vraket, og benkeforslaget Odd Iver Pellfoch ble valgt til styret med 50 mot 49 stemmer. Og som Dagbladet skriver: Det har vært turbulent på flere av årsmøtene de siste årene. 

• Viking ASA og Viking FK har felles styre. Der har det nå i mars oppstått full krangel mellom medlemmene og aksjonærene om hvem som skal sitte i styret. Aksjonærene presser på for Geir Solstad som styreleder, men valgkomiteen gikk for Charlie Granfelt. Slaget står på årsmøtene.

Mange husker sikkert også rabalderårsmøtet i Rosenborg for et par år siden, eller kampen om plassene i NFFs forbundsstyre. Og vi kan nevne en rekke eksempler på benkeforslag som er stemt inn i partipolitikk, organisasjoner og ikke minst i store aksjeselskap, der generalforsamlingene ofte har flere kandidater til de samme styreplassene.

Da stemmer man, og så får flertallet viljen sin. Det kalles demokrati. Eller den verste styreformen, bortsett fra alle andre som er prøvd, som Churchill sa.

Forspillet: Splittet valgkomité og medlemsmisnøye

Ja, det velges en valgkomite på årsmøtet året før, som skal forberede en innstilling på styret til neste årsmøte. De gjør ofte en grundig jobb, og man skal selvsagt lytte nøye til hva de kommer frem til. Underveis kan man også spille inn sine ønskede kandidater, og det var behørig gjort fra både supportermiljøet og andre deler av medlemsmassen denne gangen. Det var flere møter og runder med diskusjoner, og konklusjonen fra Bataljonen, BGG, deler av Felt Z-miljøet og andre supportere var at Åshild Samnøy fortsatt var deres kandidat. Valgkomiteens flertall hørte ikke med det øret.

Som det kommer frem av brann.nos artikkel om innstillingen - valgkomiteen klarte ikke å bli helt enige. Det skjer ganske ofte i slike komiteer. Da tas det vanligvis ut dissens fra ett eller flere medlemmer. I dette tilfellet sto det kun en setning om at det var “meningsforskjeller” i komiteen. Innstillingen var altså lagt frem av en splittet komite, noe som i seg selv svekker den noe.

Dessuten var det misnøye i flere medlemsmiljøer over at ingen av deres innspill var tatt hensyn til. Komiteens flertall hadde bevisst valgt eksterne, såkalte “profesjonelle” kandidater - folk uten særlig tilknytning til klubben. Det kan være gode grunner til å hente inn folk utenfra, og de fleste var ganske fornøyd med CV-en til de nye kandidatene. Men mange mente altså at det manglet et “klubbmenneske” i miksen, det vil si en som hadde god kjennskap til de mange ulike delene av klubben, fra aldersbestemte lag til A-laget, fra Store Stå til VIP-losjene. 

Det var også misnøye blant mange med at kompetansekravene valgkomiteen var for ensidig opptatt av enkle CV-punkter, og at det var lagt for lite vekt på punkter som organisasjonskunnskap og klubbforståelse. Komiteens konfronterende linje i media gjorde heller ikke stemningen bedre.

Valgkomiteens innstilling er kun det - en innstilling, som årsmøtet står fritt til endre. Det bør nok ikke gjøres i unøde, men det skjer altså rett som det er.

President Tennfjord?

Noe som derimot ikke skjer ofte, er at en nyvalgt leder trekker seg 70 minutter etter at han er valgt. I følge Arne Njøten, mangeårig lovfortolker i Norges idrettsforbund, hadde han aldri hørt om noe liknende. Det er altså Tennfjords beslutning om å trekke seg, og at andre nyinnvalgte fulgte ham solidarisk, som er den oppsiktvekkende nyheten, ikke at det kom inn et benkeforslag.

“Jeg er treneren, og ønsker å ta ut det beste laget” sa Tennfjord. Men slik er det rett og slett ikke. Brann har ikke presidentvalg. Det velges ikke én person, som så kan ta ut sine egne styremedlemmer. Det velges en rekke individuelle styremedlemmer, som til sammen utgjør et styre. Dersom vi skulle hatt systemet Tennfjord ønsker, måtte man hatt minst to styreleder-kandidater med hvert sitt “team”, som drev valgkamp i forkant av årsmøtet. Slik er det i Barcelona og Madrid, men altså ikke i Norge.

Det betyr ikke at det er likegyldig hvem styrelederen ønsker å ha i styret. Det er selvsagt noe valgkomiteen bør ta hensyn til, for man ønsker jo et styre som kan samarbeide. Men det trenger ikke å være det eneste hensynet valgkomiteen tar.

I etterkant har Tennfjord forklart den oppsiktsvekkende avgjørelsen med at han gikk glipp av viktig kompetanse som han trengte for å gjøre den jobben han ville i styreledervervet. Da var det i følge ham selv både modent og riktig å trekke seg og sine ut.

“Jeg fritar meg selv for all skyld”, som han ganske minneverdig konkluderte på NRK. Så da var vel det avgjort..

Jus - bare viktig i Bergen?

Det var altså advokaten Nina Sandnes som røk ut av styrekabalen i valget, og ble erstattet av en høyskolelektor,  noe som i følge Tennfjord og hans apolegeter gjorde det plent umulig for Tennfjord å lede et styre. Juridisk kompetanse i form av advokat var plutselig helt avgjørende for et styre i en norsk fotballklubb. Ja vel - men da er det jo litt pussig at Tennfjord har vært styreleder i Aalesund i fire år uten å ha noen advokat i styret der. Såvidt vi kan se besto styret som Tennfjord ledet av en del forretningsfolk, en ledende huseier og en seniorrådgiver i Kystverket. Også i Ålesund er det årsmøter, og da burde vel Tennfjord insistert på å få inn en advokat i styret også der? Resultatet av Tennfjords styre var uansett tre år på rad med underskudd, og høyst middelmådige sportslige resultater.

Skjermdump: ba.no

Og hvis det var jussen som var så avgjørende å få inn, så kunne jo Tennfjord sagt det på årsmøtet. Hadde han sagt “Jeg vil svært gjerne ha inn Nina Sandnes fordi...” og snakket for henne (vanlig kutyme er altså at man snakker FOR de kandidatene man ønsker inn, ikke MOT de man ikke vil ha inn), så hadde han ganske sikkert fått viljen sin. Det var ingen motvilje mot Sandnes i salen, så da hadde trolig en god del heller stemt på henne enn Tom Georg Olsen, som jo strengt tatt har en kompetanse som andre i styret også hadde: Direktør i IT-selskap (som Lie-Nielsen) og tidligere styreleder i toppklubb (som Tennfjord).

Dessuten - som vi skal se - oppstod det like før og under årsmøtet to åpninger for at Tennfjord kunne løse hele floken, uten å gi avkall på den hellige økonomi- og juskompetansen. Først da Liv Grete Skjelbreid ga beskjed om at hun ville trekke seg. Dernest da Tom Georg Olsen tilbød seg å trekke seg. Tennfjord lot være å bruke disse mulighetene - noe som i klartekst viser at han ikke har fortalt sannheten om sine beveggrunner.

Tennfjords to tapte (?) sjanser

Nummer 1: Liv Grete Skjelbreid gir beskjed om at hun vil ut av styret. Dette ble altså opplyst til årsmøtet i samme slengen som Tennfjord trakk seg sammen med Arild Christiansen og Tom Georg Olsen.

Så er spørsmålet: Hvorfor trakk Skjelbreid seg - og ikke minst NÅR gjorde hun det? Det nærmeste vi kommer svaret er et intervju hungjorde med Dagbladet med tittelen “Liv Grete: - Ville slutta i styret uansett”.

Der sier hun blant annet følgende:

- Faktisk bestemte jeg meg allerede dagen før årsmøtet.

- Du trekker deg altså ikke fordi Samnøy ble valgt inn i styret, på benkeforslag?

- Nei. Jeg er lei av jakten på syndebukker. Jeg er god venn med alle. Sannheten er at jeg hadde større ambisjoner for eget verv enn det jeg klarte å oppnå. Jeg har det ganske travelt, og når jeg ikke følte at jeg fikk gjort en god nok jobb, så ble avgjørelsen at jeg trekker meg, sier Skjelbreid.

OK. Hva betyr egentlig dette? Skjelbreid sier at hun bestemte seg dagen før, og at hun trakk seg uavhengig av valgresultatet (selv var hun ikke på valg). Hvis det stemmer, er det virkelig noe muffens her. For hvis hun bestemte seg dagen før, må vi jo anta at beskjeden ble gitt i god tid før årsmøtet startet. Det er jo også det eneste logiske. For hvis hun uansett skulle trekke seg, ville det jo blitt et hull i styret. Da må selvsagt årsmøtet få vite det FØR valget, slik at hullet kan fylles med en gang.

Og så var man jo i den heldige situasjon at kandidaten til å fylle dette hullet satt klar: Åshild Samnøy stilte jo til valg. En slik løsning ville sikret Tennfjord alle sine uvurderlige kompetansemennesker - utenom skiskytingskompetansen - samtidig som det ville roet de som var misfornøyde i salen. Et kinderegg, skulle man tro.

Men ingen informerte årsmøtet om dette før valget. Gitt at Dagbladets versjon er rett, er det derfor all grunn til å spørre om noen BEVISST holdt tilbake denne informasjonen, for å hindre et utfall det Samnøy komme inn i styret. Hvem? Det virker som om Tennfjord visste det. Og vi må jo anta at Skjelbreid har informert sittende styreleder Rolf Barmen.

Nummer 2: Tom Georg Olsen tilbyr å trekke seg. I løpet av kvelden skjønte en del på stemningen i salen hvilken vei det gikk. En av dem var styrekandidat Tom Georg Olsen. Til Dagbladetforteller han at han tilbød seg å trekke seg, slik at man skulle slippe rabalder, og Tennfjord kunne bli styreleder.

 - Da jeg foreslo for Kjell å trekke meg, var han tydelig på at han ikke kom til å ta jobben som styreleder om ikke valgkomitéens innstilling ble fulgt, fortalte Olsen.

Med andre ord: Med den løsningen kunne Tennfjord fått inn både advokaten og økonomisjefen. Han hadde mistet Olsen, og måtte tåle at det satt en høyskolelektor som ikke “hadde rett kompetanse” i styrerommet, men til gjengjeld sluppet benkeforslag. Men Tennfjord ville ikke ta jobben om det ble en eneste endring i valgkomiteens innstilling.

Hva er forklaringen på denne oppførselen fra Tennfjords side? Er det som han sier - at valgkomiteens innstilling akkurat inneholdt den kompetansen som er tvingende nødvendig for å drive en fotballklubb? At det ikke er mulig å få gjort noe som helst uten både Olsen, Christiansen og Sandnes? Som sagt, da er det litt rart at det tilsynelatende gikk greit uten tilsvarende mennesker i AaFK. Og at de færreste norske fotballstyrer inneholder  alle de tre kompetansene på en gang.

Anti-demokraten

Vi finner bare to mulige forklaringer: Enten er Tennfjord prinsipielt imot at årsmøtet i en klubb skal blande seg inn i styrevalg, eller så ville han for alt i verden hindre at Åshild Samnøy kom inn i styret, og malte seg inn i et hjørne.

Den første forklaringen kan stemme med Tennfjords mildt sagt forvirrede uttalelser om klubbdemokrati da han trakk seg, Setninger som “min lojalitet ligger hos valgkomiteen. Det er de som er mine oppdragsgivere” og “Demokrati handler også om at man ikke alltid får viljen sin. Jeg liker ikke folk som ikke kan akseptere det. Dette er en vanskelig situasjon, men jeg gir herved beskjed om at jeg trekker meg” etter at han nettopp hadde opplevd å ikke få viljen sin, trendet på twitter og skapte vantro reaksjoner blant alle som har vært litt delaktige i organisasjonsliv.

Det kan altså hende at Tennfjord er en slags anti-demokrat, en småfascistisk ledertype som hadde bestemt seg å statuere et eksempel overfor disse “jæla supportarane” som vil være med å ha en mening om klubbens drift. Det gjør ham ikke akkurat til noen mer attraktiv lederkandidat. Men det kan stemme med alt man vet om Stormen og AaFK. Og det er jo lett ironisk siden han tidligere på årsmøtet sa at det eneste han hadde misunt Brann i årene i AaFK, var nettopp supporterne.

Men den andre forklaringen er enda mindre fordelaktig for Tennfjord: At han er en del av en stygg vendetta mot dem som turde å stå opp mot alfahann-duoen Barmen/Bruun-Hansen i løpet av den katastrofale 2014-sesongen. At Barmen ikke kan fordra Samnøy, var jo soleklart under årsmøtet. Barmen hadde ikke akkurat pokerfjes. Bruun-Hansen vet selvsagt at Samnøy hadde en viktig stemme da styret ikke ga ham tillit etter evalueringen, noe som fikk ham til å trekke seg. Det vet selvsagt også RBHs gode venn Trond Mohn.

Vi vet ikke, men basert på den frenetiske aktiviteten som var i dagene før årsmøtet, var det tydelig at kampanjen mot Samnøy var ekstremt viktig for enkelte. Avtroppende styreleder Rolf Barmen ringte til den ene etter den andre for overbevise dem om at Samnøy ikke var kompetent - og dessuten at hun visstnok var “illojal”. Valgkomiteens leder Hilde Lekven gjorde det samme før innstllingen ble lagt frem, og brukte argumenter som hørtes ut som om de kom fra munnen til Barmen.

Flere av påstandene fra Barmen/Lekven kunne man ganske lett få avkreftet ved å snakke med andre som kjente styrearbeidet godt. Både avtroppende nestleder Mette Nora Sætre og andre i styret gir for eksempel Samnøy rosende omtale.

En benk i solen, en taburett i skjul

Det er altså ikke medlemsdemokratiet som har hatt skjulte agendaer i denne saken. Hva er mer åpent enn å stille et benkeforslag, gi valgkomiteen og styret beskjed om benkeforslaget i god tid (allerede dagen etter at valgkomiteen la frem sin innstilling uten Åshild Samnøy) og så la årsmøtet demokratisk avgjøre det?

Det har ikke vært noen hemmelige møter, ingen skjult mobilisering for å få folk til å stille på årsmøtet og ingen skjult valgkamp. Ja, det var et møte mellom de frivillige/tirsdagsgjengen og enkelte supportere (kanskje 10 stykker). Det var så lite hemmelig som det er mulig å få det. Møtet fant sted på Stadion(!), var annonsert til alle på forhånd og et medlem av valgkomiteen var til og med til stede. Formålet var ganske enkelt: kunne vi kanalisere vår felles misnøye med innstillingen til ett eller to forslag? Dette er helt vanlig i forkant av et årsmøte, det ville vært meningsløst hvis det kom en drøss med benkeforslag.

Åshild Samnøy var altså den personen som mange kunne stille seg bak. Det viser at hun er langt mer enn en “supporterkandidat”, som media ynder å kalle henne. Hun er dypt forankret i klubben Brann, og har støttespillere både blant frivillige, utviklingsavdelingen, sittende styre og til og med blant spillerne på A-laget.

Hva motviljen mot Samnøy bunner i, er et mysterium for oss som støttet henne. Vi har vært helt åpne om hvorfor vi mener hun er en god kandidat - motstanderne har kommet med påstander som har vist seg ikke å stemme, dulgte antydninger og nedsnakking. De viste også liten vilje til å snakke opp sine egne kandidater, og da gikk valget som det måtte gå: 70 prosent av medlemmene på årsmøtet ønsket Samnøy i styret. De som stemte henne inn var i all hovedsak vanlige medlemmer uten noen spesiell tilhørighet til noen såkalte grupperinger.

Det var blant Samnøys motstandere det var skjulte agendaer og muligens skjulte bakmenn - ikke blant oss som støttet henne!