Det går altså mot kunstgress på
Stadion. Hvordan skal man nå få gravd ned en geit ved
cornerflagget? Bit for bit drives sjelen ut av fotballen. Det er bare
sånn det er.
Et av argumentene for kunstgress er at
det blir lettere å kombinere med analyseverktøy. Ja, ingen grunn
til å tvile på det. Hvorfor ikke veve inn et grid av sensorer i
matten slik at man kan ha full kontroll i sanntid på hvor spillerne
til enhver tid er, hvor mange meter de har løpt, hvordan pulsen er
og om de fiser mye hvis de får bananer i pausen. Tenk så gøy det
blir.
Brentfordmanageren måtte skiftes ut
til tross for at de har prestert tidenes beste sesong.
Bedriftsledelsen der skal fra nå av kjøpe inn spillere på grunnlag
av matematiske modeller, statistikk og analyse og det ble for drøyt
for manager Warburton. Det er den veien det går. Analyse.
Statistikk. Du kommer aldri til å få se en Kniksen igjen på
Stadion. Du trenger ikke engang håpe på det når fotballingeniørene
snart har drevet ut siste rest av uforutsigbarhet og kreativitet.
Skulle det dukke opp en unge med kreativitet som blir lagt merke til,
er det bare å sette gutten på flyet til Barcelona med en gang. Det
vil uansett ikke bli noe klima for å utvikle typpete typer her.
Og når vi snakker om klima, så er det
bare å legge planer for å få bygget tak over kunstgresset også.
Det kommer nok om ikke lenge. Tidene med den magiske comboen
duskregn, flomlys og nedrykkstrid er passé. Etter at Norling
forsvant har vi vel opplevd akkurat det for siste gang.
Du trenger ikke statistikk for å se at Kristoffer Larsen ikke bruker nok tid på å dundre skudd etter skudd på mål på trening. Du kan bare se på armen hans. Du trenger heller ikke statistikk for å få vite hvor mange ganger Fredrik Haugen har nikket ballen i mål. Det er jo bare å se at håret ligger som det skal, så ser du at han åpenbart har med melding hemefra, fra sin mor og de, om at han er fritatt for hodeballer. Men av og til treffer Larsen med et nydelig skudd eller Haugen med en frekk stikkpasning. Det er jo litt derfor vi elsker og hater å ha de på banen. Sånn at vi kan rable når de gjør det spektakulære og hetse når de er bås. Og for å være ærlig så er de mest bås. Det vil analyseverktøyet snart finne ut og så ser vi de aldri igjen.
Men altså, kunstgress. Det er klart
det er bedre å spille på. Bedre å vokse opp på. Enn grus. Drømmen
i oppveksten var å få spille på gress, hvis man var så heldig å
komme i pulje med et lag som disponerte en gressbane i godt vær.
Drømmen om å spille på Stadion. Hva drømmer lilleputtene om i dag
når magien blir borte?
Åtte år gammel fikk jeg første gang
øye på mitt favorittlag i England i et Alle Menn på utedassen på
hytten. Glem nakne damer. Et lagbilde som viser 11 mann. Ikke 24
eller 36 eller 108 som i Arsenal eller Barcelona. Bildet er tatt
etter kamp. 11 mann i hvite drakter eller rettere sagt: drakter som
hadde vært hvite 90 minutter tidligere. Det var lett å se hvem som
kunne sklitakle på det laget. Helt uten å føre statistikk. Det
kunne de nemlig alle sammen. 11 deilige skitne menn. Helt ekte
mannfolk rett og slett. På et skittent, skittent lag.
Hvordan vekker du lidenskapen når alt
bare blir gjennomsnittlig, analysert og programmert?
