Så er vi i situasjonen som
enkelte av oss har sett for oss i hele høst: Brann rykket ned. De halte ut
nedrykket, men Brann har sett ut som et nedrykkslag siden tidlig i vår – og
etter tapene hjemme mot Glimt 16. mai og VIF 25. mai var det innlysende at
dette laget ikke ville overleve eliteserien med mindre det ble gjort drastiske
grep.
Tidlig i juni var det
medlemsmøte på Stadion. Der satt styreleder Rolf Barmen og daglig leder Roald
Bruun-Hansen og bagatelliserte situasjonen. Trener Rikard Norling var der også,
men snakket så tåkete at vi ikke klarer å huske hva han egentlig prøvde å si.
Norling har vist seg overveldende naiv og uten taktiske egenskaper. Det er
likevel ikke ham dette innlegget skal handle om.
Den nærsynte magiker
Barmen holdt et innlegg
blottet for handlekraft eller forståelse for hvilken rolle en styreleder har.
Han snakket om Opta-statistikker, sammenliknet med Manchester United og synset
på fritt grunnlag om hvordan Brann burde spille. Budskapet var at dette skulle
snu, og at Brann egentlig var et kjempelag. Sportssjef trengte vi heller ikke,
for «Roald gjør en kjempejobb på det feltet».
Bruun-Hansen forsikret om at
han hadde god oversikt over spillermarkedet og kontakt med eksterne (les: Trond
Mohn) dersom Brann trengte å forsterke stallen i løpet av sommeren. Denne
kanonoversikten gjorde altså at en glisende RBH kunne dra følgende møllspiste
kaniner ut av hatten:
Azar Karadas, som ble hentet
til Brann for tredje gang, bare måneder etter at vi sa nei til å få ham som
gratis stallfyll. Nå brukte vi to millioner kroner på ham.
Eirik Birkelund, en annen
gammel Brann-spiller, kom tilbake etter mislykket opphold i Frankrike. Gratis,
men han skulle jo ha lønn.
Og i timene før
overgangsvinduet stengte opptrådte Bruun-Hansen som en annen 'Arry. Azars
fetter Jack ringte og tilbød RBH noe så sensasjonelt som en spiller som ikke
hadde spilt i Brann før, men som RBH likevel hadde hørt om. En telefon til
Mohn, og Brann kunne doble lønnstilbudet fra Molde. Marcus Pedersen ble
Brann-spiller, RBH tok på seg sportsdirektør-gliset på Flesland og Mohn og
kjiket kom for å inspisere sin nyeste investering.
Brannback Mountain
Til tross for denne
kjempeinnsatsen rykket altså Brann ned. Og nå krever alle at Bruun-Hansen må
trekke seg fra jobben. Blodig urettferdig, synes Bruun-Hansen og hans støttespiller
Mohn.
-Han er ryddig, arbeidsom og
et realt mannfolk, sier Mohn til BA om Bruun-Hansen. Så da så.
Også styreleder Rolf Barmen
har tilsynelatende en mancrush på den barske fremtoningen til forsvarssjefens
lillebror, og klarte i et usedvanlig klossete liveintervju å konkludere den
nettopp påbegynte evalueringen med at Roald Bruun-Hansen gjør en god jobb og
vil bli sittende.
Heldigvis finnes det mer
klartenkte kvinner i styret som ikke lar seg imponere av machoimaget, og straks
tvang styrelederen til en flau retrett.
Vi skriver stil
Nå skal EFIV gjøre noe
oppsiktsvekkende: Vi skal gi Roald Bruun-Hansen ros, og gi Barmen og Mohn
delvis rett. Dette for å vise at vi ikke monomane ekstremister, men høyt
utdannete mennesker som vet at verden er kompleks.
Ja, Roald Bruun-Hansen har
noen gode sider. Han ER ryddig, svært arbeidsom og har gode sosiale egenskaper.
Selv vi som har vært kritisk til jobben han har gjort i årevis, har opplevd at
han takler kritikken på en profesjonell og ganske flegmatisk måte. Han har
holdt en beskyttende hånd over utviklingsavdelingen, og har nok et ekte
engasjement for spillerutvikling (han kom tross alt fra NFF). Han er
supportervennlig i den forstand at han har anstrengt seg for å bygge allianser
til ledende supportere, og han sto på for å lage et ståfelt på Stadion. Så kan
man selvsagt mistenke mannen for å tenke strategisk like mye som at han har
ekte engasjement, men det er ingen tvil om at han er en overlever. Og måten å
overleve i en utsatt stilling på, er å skaffe seg støttespillere i ulike miljøer.
Det har han klart.
Men Brann trenger ikke en
direktør/daglig leder/sportssjef som jobber 20 timer i døgnet. Vi trenger en
toppsjef som jobber åtte timer i døgnet, og som bruker den tiden til å ta
kloke, velfunderte avgjørelser. Som innser sine egne begrensninger, og
delegerer oppgaver til de under seg. Og som sørger for klubben har kompetanse på
det viktigste området en fotballklubb på noenlunde nivå driver med: Kjøp og
salg av spillere. Ikke en som tror at han kan alt best selv.
Skyld og
ansvarsfraskrivelse
Blant RBHs stadig færre
tilhengere foregår det en merkelig form for ansvarsfraskrivelse på sosiale
medier. BT-journalist Anders Pamer er blant dem som stadig påpeker at det ikke
er Bruun-Hansen som har skyld i alt. Det er jo styret som er øverste organ.
Dessuten har jo Norling og trenere før ham godkjent eller til og med tatt
initiativ til mange av de mislykkede spillerkjøpene. BT har til og med skrevet
at Norling ”pekte på” Demidov, Karadas og Pedersen.
Til det siste først: Tror
noen seriøst at det var den lett virkelighetsfjerne svensken som på eget
initiativ trakk frem de tre spillerne? I så fall vil vi gjerne vite hvilke
kamper Norling hadde sett dem i, og blitt imponert av spillerne. Demidov spilte
fire kamper for Anzhi i 2013, en av dem borte mot Tromsø i november. Pedersen
spilte stort sett på reservelaget til Barnsley. Karadas fikk Norling sett i
kampene mot eget lag. Men med mindre Norling har en syk fetisjisme for
reserveligaen i Nord-England eller sære europaligakamper kan han umulig ha hatt
noe som helst forhold til de to andre.
Roald Bruun-Hansen er ikke
sportssjef i Brann i navnet. Men alle som følger den klubben ser jo at han er
det i gavnet. Hver gang han ”lykkes” med en overgang står han glisende i
bakgrunnen. Han fortalte mediene i sommer at ”jeg har mange navn på blokken”.
Han forhandler om kjøp og salg, har kontakten med agenter og fakser kontrakter
i hytt og gevær. Er ikke dette sportssjef-oppgaver?
Kun et par ting mangler RBH i
sin sportssjef-rolle: Teft, oversikt og fotballkompetanse. Det vet vi som har
fulgt ham en stund, og som husker hvilken katastrofal spillerlogistikk Brann
hadde i årene 2007-2009, da RBH også var sportssjef i navnet. Men det vet ikke
Rikard Norling. Han har fått mancrush på det handlingssterke ”mannfolket” RBH,
og har stolt på vurderingene. Og hvem sier nei til en ”landslagsspellar”?
Toppsjefen har ansvaret
VG slo denne uken fast at
Brann har bommet på mer enn tre av fire spillerkjøp i perioden Roald
Bruun-Hansen har vært i klubben. ”Dette er den viktigste grunnen til at Brann nå
er i ferd med å rykke ned” skrev kommentator Knut Espen Svegården. Klarere - og
riktigere - kan det ikke sies.
Nei, Roald Bruun-Hansen har
ikke skyld i alle disse spillerkjøpene. Men han har ansvar for alle, og
medskyld i de fleste. Han var direkte ansvarlig frem til 2009, men ble satt
litt på sidelinjen da Steinar Nilsen og senere Skarsfjord fungerte i en slags
managerrolle. Men høsten 2009 ble RBH sparket opp til stillingen som daglig
leder - altså klubbdirektør - og den øverste ansvarlige også for avdeling
sport. Det formelle ansvaret har derfor hele tiden vært hans, og i år har også
det reelle ansvaret vært hans igjen. Selv om styret i november i fjor vedtok at
Brann skulle ansette sportssjef, har det nemlig ikke skjedd. Enten har daglig leder
bevisst trenert vedtaket. Eller så har den nye styrelederen gitt RBH beskjed om
å gjøre det, uten at det er gjort et nytt styrevedtak om spørsmålet. Begge
deler er ekstremt kritikkverdig og gir grunnlag for dyp mistillit.
Der er vi ved det neste punktet:
Hvem er formelt ansvarlig for en fadese som den Brann har klart i år? Det er
klart at treneren har mye skyld. Men trenere har kommet og gått i Brann siden
2007. Den sammenhengende nedturen vi har hatt kan ikke tilskrives trenere
alene. I alle organisasjoner og bedrifter som mislykkes så kapitalt som Brann
har gjort, er det toppledelsen som må ta ansvar. Nei, det er ikke RBH som slår
feilpasningene i eget forsvar. Men til syvende og sist er det hans ansvar at
det skjer - og hvis feilpasningene blir så mange at Brann rykker ned, så er det
han som først og fremst må ta konsekvensen av det.
”The buck stops here” står
det på skrivebordet til den amerikanske president. Det betyr at ansvaret
stopper der. Presidenten kan ikke skylde på andre. Svikter ting i USA, er det
hans ansvar til sist. Er svikten for graverende, er det presidenten som må gå
av. Det samme skjer i en bedrift som går konkurs fordi en underordnet har
trikset med tall. Administrerende direktør må gå. Roald Bruun-Hansen er Branns
president og direktør på en gang. Det er han som driver Sportsklubben Brann.
Ja, styret er formelt over
ham - og årsmøtet er over styret igjen. Men styret møtes en gang i måneden og årsmøtet
samles en gang i året. Det blir garantert utskiftninger i styret på det
kommende årsmøtet - Rolf Barmen kan allerede belage seg på mer fritid neste år
- men det er og blir Bruun-Hansen som ER Sportsklubben Brann. Et skifte av
styre har ingen reell verdi utover at de eventuelt avsetter daglig leder og
ansetter en ny en.
Tid for krig
Vi hadde håpet at Roald
Bruun-Hansen selv innså sitt ansvar og var voksen nok til å ta konsekvensen av
det. Dessverre er det lite som tyder på det. Intervjuet med NRK fredag viste en
mann som mente at ”Brann har mange uløste oppgaver som eg føler meg kapabel til
å gå løs på”, som var ”motivert for å stå på” og ”skulle ta Brann opp igjen”. Når
man i tillegg har en styreleder som tydeligvis ikke er villig til å ta SITT
ansvar - nemlig å fortelle RBH at han må gå, da er det ingen annen utvei for
oss som er Branns medlemmer og ”kunder” enn å bruke våre maktmidler.
Det kan bli stygt, og ting
vil bli verre før det blir bedre. Men nå gjelder det holde felles front. All
erfaring viser at det er to måter man kan påvirke Branns beslutninger på: Økonomisk
boikott og unisone protester.
Det første kan vi gjøre ved å
nekte å fornye partoutkort før Roald Bruun-Hansen slutter. Alle som allerede
har fornyet partoutkortet, og dermed gitt fra seg denne maktmuligheten, kan
sende mail til dfa@brann.no og rbh@brann.no
med beskjed om man ønsker å kansellere kortet, og få pengene tilbakebetalt.
Brann lovde en slik nedrykksgaranti da de åpnet sesongkortsalget, men håper
selvsagt at ingen bruker den. Men nå er det viktig at flest mulig gjør det.
Hundrevis av kansellerte
partoutkort vil gi Brann-ledelsen en enorm hodepine på toppen av dem de
allerede har. Det blir et mareritt å administrere, og man vil svekke klubbens
likviditet betydelig. Det kan bli problemer med å betale ut lønninger.
Det skal vi IKKE bry oss om.
Kun massivt press og en økonomisk krise vil få disse menneskene til å kaste
kortene. Husk at det står en formidabel økonomisk pressfaktor på motsatt side,
nemlig Trond Mohn. I årevis har hans millioner talt mer enn våre millioner,
fordi han har vært langt mer humørsyk og truende enn oss.
Protester i gatene, på
sosiale medier og andre medier vil dessuten påvirke sponsorene. Ingen er så
lettpåvirkelige som markedssjefer som ser at sponsorpengene deres blir brukt på
et objekt som blir stadig mindre populært.
Det blir ikke harmonisk, østlendingene
vil få oppfylt sine fordommer om bråkete bergensere og noen mennesker vil bli såret.
Dette er bagateller mot viktigheten av at Brann får startet på bar bakke og
kvittet seg med det største problemet de siste årene. Den beste måten å støtte
laget nå, er å krige mot klubben. Det går snart over.
